Categories
Dataspill Litteratur

Ordfrik

Word Freak, som jeg kom over i hyllene på Tronsmo for noen uker siden, viste seg å bli et av mine beste bokkjøp på lenge. Den er noe såpass uvanlig som ei nesten fire hundre velskrevne, underholdende og interessante sider lang bok om å spille Scrabble på konkurransenivå.

Forfatter Stefan Fatsis, sportsjournalist i Wall Street Journal, blander portretter av det amerikanske Scrabble-miljøets særheter og storheter (mange av de store viser seg også å være ganske sære) med en skildring av sin egen vei inn i Scrabble-miljøet, graderingen hans som øker turnering for turnering, og den stadig økende innlevelsen i det han holder på med. Han skriver også om historien bak spillet, mannen som oppfant Scrabble, den tidligste Scrabble-farsotten da en ikke klarte å produsere nok spill, og selskapene som har eid Scrabble og de som eier det i dag (erkerivalene Hasbro og Mattel har henholdsvis de amerikanske og de internasjonale rettighetene til spillet). Disse kapitlene er i seg selv interessante stykker kulturhistorie.

Boka er full av fascinerende fakta om spill og språk, sære anagrammer, engelske ord jeg aldri før har hørt (og trolig aldri kommer til å se brukt i en setning) og, ikke minst, nerdete humor. Den er et morsomt innblikk i et miljø jeg knapt ante eksisterte, og, ikke minst, jeg tror det er mitt livs første sportsbok! Anbefales varmt til Scrabble-spillere og ordspillere på alle nivåer.

For øvrig mener jeg at alle som spiller engelsk Scrabble, bør bruke SOWPODS. Les boka, så vil du også sannsynligvis ha en mening om saken 😉

Categories
Litteratur Opphavsrett Språk

Å dra en Mountweazel

Lynn holder meg forsynt med sine ferdigleste numre av The New Yorker, en type publikasjon en kanskje egentlig bare kan drømme om å få på norsk.

Takket være en New Yorker-artikkel (også tilgjengelig inettutgaven, viser det seg) har jeg nå lært om en leksikon- og ordboktradisjon som hadde gått meg hus forbi: Å legge til oppdiktede oppføringer for å beskytte opphavsretten til verket. Når noen for eksempel skriver i et oppslagsverk om fotograf Lillian Virginia Mountweazel, vites det at de har kopiert 1975-utgaven av New Columbia Encyclopedia, siden det er det eneste stedet hun har eksistert.

Jeg mener å huske at VGs nettutgave benyttet et liknende triks for noen år siden da de mistenkte at Nettavisen kopierte fotballkampkommenteringen deres — de la inn noe som ikke hadde skjedd på banen (tro om det var et mål?) og som umiddelbart dukket opp også hos Nettavisen.

Nå lurer jeg på flere ting. Finnes det en bevisst bløff i Store norske, for eksempel? Og hvordan harmonerer denne tradisjonen med tradisjonelle leksikas tendens til rettferdig harme over uetterrettelighet i for eksempel Wikipedia?

Når det gjelder det falske ordbok-ordet som nevnes i artikkelen, og som jeg ikke skal avsløre her, hadde Claudio den beste kommentaren — når dette ordet nå har blitt kopiert og gjentatt så mange steder som det har blitt, hvem kan da fortsatt si at det ikke er et ord?

Categories
Litteratur Språk

Trygg enn så lenge

Siden mitt standardkallenavn på nettet for tida er jorunnix, er det med stor lettelse jeg leser at Astérix-forlaget ikke får ha enerett på endelsen -ix. Opprinnelig var meninga med kallenavnet mitt å holde styr på når jeg var på hvilken maskin, der -ix-navnet skulle signalisere at jeg var på Linux, men det har blitt en og annen Astérix-vits å høre etter hvert. Nå kan jeg uansett puste letta ut.

Jeg skulle ønske jeg også kunne si at jeg har hørt fine ting om det siste Astérix-albumet, men det har jeg ikke. Tvert imot ble jeg advart mot å kjøpe det på Tronsmo. Jeg får en egen tillit til butikker som ikke vil ta pengene dine for noe de synes er søppel.

(Via Erik Stattin)