Categories
Dataspill E-læring Nett

Hva er best for barn på Android?

Etter noen uker med nettbrett i huset, begynner vi å opparbeide oss en liten samling med applikasjoner som brukes mest av husets andreklassing. Og når jeg sier liten, så mener jeg faktisk at den ikke er så stor. Dels fordi vi har tatt handlingen litt piano, dels fordi det ikke har vært så mye å finne når det i tillegg helst skal være tilpasset et av de nyeste androidbrettene (Asus Transformer Prime).

Noe vi oppdaget raskt (og også har merket når min androidtelefon har vært i barnehender i ny og ne), var at reklamefinansierte spill er mye mer plagsomme som apper på en touchskjerm enn selv noen av de mest befengte spillnettstedene på web. Reklamen blinker kanskje mindre her, og det er ikke fullt så mye av den, men til gjengjeld er det mye vanskeligere å unngå å trykke på den; den legges “i veien” med vilje. “Bannerblindhet” gjør at selv barn relativt raskt kan lære seg å overse faste deler av skjermen/nettsida. Det er ikke tilfelle her, og Google Ads er sjelden det man vil kalle barnevennlige, heller. Vi har derfor stort sett oppgradert til betalversjoner av applikasjoner så fort vi har konstatert at de fungerer og er noe å ha.

For ordens skyld: Av lista under kunne man kanskje tro at det bare går i digitale læremidler og hjernevriderspill her i huset, men dette tas nok grundig igjen på andre plattformer (DS, flashspill på pc, vår antikvariske PS2). Det er da også fortsatt mye på web som ikke egner seg for berøringsskjerm.

Norsk innhold som funker på Android, er i det hele tatt mangelvare for barn. Nrk beta ønsker seg innspill på hva som ville gjøre det norske nettet bedre for barn, og jeg har ikke tenkt å si “flere Android-applikasjoner”, men mer generelt: innhold som unger kan finne, bruke, leke med, bygge med — så lenge de har tilgang til en dings som kan vise web. Gjør dem mindre avhengige av om mor og far eller skolens it-ansvarlige er eplehuer eller linuxfantaster eller sverger til Windows XP eller finner akkurat riktig plugin til nettleseren (I’m looking at you, Nrk nett-tv), gi dem godt innhold og gode tjenester på norsk som kan brukes på skjermer av alle typer og størrelser. Så langt har norske innholdsprodusenter med barn som målgruppe i all hovedsak hengt seg opp i iOS og, kan det virke som, de yngste barna. Forståelig på ett plan, men frustrerende på et annet.

Den tynneste kategorien er utvilsomt læringsapplikasjoner/-spill. Her har forhåpningene mine så langt vært veldig langt unna å bli innfridd. Det er utrolig mye halvveis, kvartveis, amatørmessig, bøggi å finne i Android market — i tillegg til at alt med mye innslag av tekst eller tale stort sett utgår på grunn av språket. Aschehoug ser ut til å være eneste norske forlag på Android, med mattespillet Gulljakten, som er helt greit, men et mye døllere konsept enn navnet tilsier, og designmessig også nokså underveldende. I denne kategorien tror jeg i det hele tatt vi har kassert mer enn vi har beholdt.

Under er våre favoritter, i rekkefølge fra mest læring til mest fjas:

  • Kids numbers and math. Amerikanske Intellijoy har gjort et par sympatiske ting. Stilen er kanskje litt glætt, men spillene deres ser bra og proffe ut, skalerer fint uavhengig av om man er på mobil eller brett, og ingen av dem har reklame. Gratisspillene er bare begrensede utgaver av betalspillene. Flertallet av spillene er rettet mot barn i førskolealder, men betalutgaven av numbers and math gir nok konfigurasjonsmulighet på oppgavene til at vår andreklassing kan bryne seg, med litt engelsktrening på kjøpet.
  • Space physics — etter å ha hatt Crayon Physics Deluxe på pc, hadde jeg håpet vi skulle finne det samme til brettet, siden ideen om å tegne objekter med fargestift utvilsomt fungerer bedre med en finger enn med mus, men dette finnes dessverre ikke for Android (har du iOS, slå til!) Space physics er stilmessig helt annerledes, men i bunn og grunn samme opplegg: tegn objekter på skjermen og bruk “fysikkens lover” til å få en ball til å trille over et målpunkt.
  • Slice it! er i den motsatte enden av skalaen reklamemessig, dessverre. Den er også mer spill- enn læringsrettet, men ideen er smart og opplegget utvilsomt mattebasert: Med et gitt antall streker skal du dele en figur i et bestemt antall deler, som skal være så like i størrelse som mulig. Det finnes en betalutgave som muligens er uten reklame, men den finnes — originalt nok — bare på japansk.
  • Where’s my water? ble lastet ned etter å ha lest mange positive anmeldelser og i glede over å finne noe fra en etablert produsent (faktisk Disney) etter mange bomnedlastinger. Her skal man hjelpe alligatoren Swampy med å få vann i badekaret ved å lede det fram til røret. Mange slags hindringer på veien, og det finnes ørten nivåer med varierte utfordringer. Spillet er laget for mobil, men skalerer fint til brett og er litt lettere på større skjerm, som bidrar til å få mestringsgleden opp fra starten. Koster nesten ingenting, verdt hver krone og vel så det.
  • Sprinkle. Du er ansvarlig for en brannbil og skal redde små, knirkende vesener før husene deres brenner opp. I den voksende kategorien av spill som i stor grad går ut på å beregne/gjette seg til vinkler og velge rekkefølge å gjøre ting i (som med sinnafugler, men de har vi gått lei av). Nydelig grafikk, morsomt og utfordrende spill. Poden her syntes det var litt vanskelig og ba om å få prøve seg på barnevarianten Sprinkle Junior. Den spilte han gjennom på 18 minutter, som dessverre er tre minutter for mye til å få pengene igjen fra Android market. Begge spill koster like mye (snaue 12 kroner), og barnevarianten er nok sikkert verdt prisen, den også, for de minste.
  • Alchemy, også et mobilspill, er ikke spesielt barneretta eller engang passende i alle henseende, men konseptet med å dra elementer oppå hverandre og kombinere i det (nesten) uendelige og se hva du får, appellerer så intenst i hvert fall til yngstemann her i huset at jeg synes det må nevnes. Skulle bare ønske noen også lagde en versjon som var ørlite mindre fantasifull, så kunne man hatt et strålende, lite leke-læremiddel i biologi/kjemi/fysikk/matlaging … Det har kommet en ny variant som heter Alchemy Genetics hvor man kombinerer dyr, den har vi ikke testet enda.
  • Bag It — fyll handleposen og få plass til alle varene uten at noe knuses. Ser enklere ut enn det er! Og eggkartongen er veldig søt når den ser på deg med redsel i blikket om du truer med å sette melka oppå den, da.
  • LEGO Creationary — betydelig mindre kreativt enn navnet tilsier, siden app-utgaven i bunn og grunn bare lar deg gjette på figurer som “bygges” av spillet. Vi voksne syntes dette så litt dølt ut, men den har blant annet slått an når man er flere sammen om brettet, fordi man kan samarbeide om å gjette, eller la turen gå på omgang etter hvem som gjettet riktig sist.
  • Fruit Ninja — velkjent for de fleste, antakelig? Underlig tilfredsstillende for både store og små å slæsje løs med sverd på frukt i stort monn mens man unngår bomber (det vanligste problemet når man skjærer frukt, tross alt). Stort pluss for tospillermodus.
  • Doodle Jump — i grunnen det navnet sier; en liten krusedull av en fyr som hopper fra avsats til avsats og prøver å lande på gjenstander som gir ekstra fart til å hoppe mer. Kontrolleres ved å bevege brettet. En ubetinget podefavoritt (som han får ha i fred, i motsetning til fruktninjaen).

Hva har vi gått glipp av? Enten Android-apper eller websider som funker med touchskjerm? Vi trenger mer!

Categories
Media Nett

Medieflerbruksundersøkelse

Det er mulig vi er blitt mer multitaskende med ny teknologi — men folk som helst gjør fire ting samtidig, levde ut sine lyster lenge før verdsveven var et glimt i Tim Berners Lees øye. Stikk hånda i været alle som ikke har minst ett menneske blant venner og familie som har perfeksjonert kunsten å lese ukeblad/avis, gjette kryssord, se tv og høre på radio samtidig som de lager middag, strikker votter, tar oppvasken eller luker i hagen? Ikke alt er medialt, selvfølgelig — håndarbeid, for eksempel, er ikke primært et kommunikasjonsmedium, selv om det finnes unntak.

Legg til ørten nye medier siden nett, web og mobil så dagens lys — hvordan sjonglerer vi det? Hvor mye multitasker vi egentlig? SSBs mediebruksundersøkelse måler mediebruk i timer og minutter, men spør naturlig nok ikke om udelt oppmerksomhet.

Denne amerikanske markedsundersøkelsen om hvor mange som er på nett mens de ser tv i beste sendetid, er gjort for å rådgi annonsører om når det er best å reklamere for noe som er på nett.

The study on multi-tasking during primetime television showed that during weeknight television viewing (Sunday-Thursday), viewers spent an average of 9.3 percent of primetime viewing minutes also online.

For meg er det interessante å se at dette måles, noe jeg foreløpig ikke har hørt om i norsk sammenheng.

Det hender, som i denne kommentaren om Jarle Aabøs sorti fra Twitter, at økende tv-kikking brukes som et argument mot nettmedienes økende viktighet eller påvirkning. Mon det. I forbindelse med store norske tv-begivenheter som MGP og valgsending, renner Twitter og Facebook over av kommentarer som til tider går i retning livedekning. Eller ta Fr. Martinsens iherdige P2-losing med Coveritlive-diskusjoner under Dagsnytt 18.

Jeg lurer på om ikke sosiale medier kan være med på å drive bruken av andre medier opp; noen ting er rett og slett morsommere når man ser/gjør dem sammen? Dette er naturligvis rein spekulasjon, og jeg skulle altså gjerne sett tall på flerbruken i Norge. Noen som har/vet om?

(Peker til undersøkelse via @arnte)

Categories
Litteratur Nett

World wide steinrøys

At Nasjonalbiblioteket og Kopinor planlegger å legge ut digitalisert norsk litteratur begrenset til norske IP-adresser irriterer meg noe vanvittig på et prinsipielt plan. Jeg har skrevet om landegrenser på veven før.

Det virker spesielt underlig når det er norske tjenester man snakker om. Dette prosjektet er langtfra det eneste eksempelet, ta for eksempel filmarkivet.no, som gjør det samme (men som etter hvert har utvidet til å omfatte mye mer enn “bare” norsk film). Jeg har nok mange ganger tenkt som Kristine Abelsnes i hennes kommentar til Eiriks bloggposting om norsk digital litteratur:

Hvor mange er det egentlig utenfor steinrøysa som leser norsk? Det er jo stort sett norsk materiale vi snakker om.

Riktig svar er vel egentlig “Ganske mange, men ingen vet”? I den innvandringsfikserte norske debatten har den omfattende emigrasjonen fra Norge lett for å komme i skyggen, og det finnes såvidt jeg vet ingen fullgode tall på hvor mange nordmenn/norsktalende som egentlig befinner seg i midlertidig eller permanent utlendighet. Wikipedia har en artikkel om norske statsborgere i utlandet, men den unnlater å telle med studerende, i tillegg til at det naturligvis ikke er noen forutsetning å ha norsk statsborgerskap for å være norskfødt eller norsktalende. Selv har jeg en gang deltatt i en norsktime på universitetet i Budapest. Norsklesende ungarere blir aldri noen majoritet noe sted, men ja, de finnes.

I tillegg til nordmenn i eksil og norsklærende kommer naturligvis dansker og svensker, som også i prinsippet kan lese norsk. Er avgrensing av nordisk distribusjon kanskje et viktig poeng når disse IP-sperrene settes opp? Det er helt sikkert prinsipielle jussiske grunner til at man trekker IP-sperrer raskere enn sin egen skygge i slike spørsmål, men for denne ikke-juristen virker det likevel rart.

Det kommersielle potensialet i dette markedet av norsklesende utenfor Norge virker ikke overveldende (men jeg skulle gjerne se tall på hvor mye norsk litteratur på norsk som selges til/i utlandet årlig, og skal så gjerne la meg overbevise hvis tallene tyder på at jeg tar aldeles feil). Derimot slår det meg at de burde kunne utgjøre en ekstremt takknemlig del av publikum om en faktisk maktet å gjøre disse tjenestene åpne nettopp for dem, som har mye mer kronglete tilgang på norske kulturprodukter enn oss som bor et steinkast fra nærmeste Norli (ja, man kan bestille på nettet, men internasjonal frakt koster tid, tar penger, og er ikke alltid tilgjengelig.)

Jeg skjønner rett og slett ikke hva man mener at man taper på å holde tilbake kulturprodukter fra dette markedet. Det brukes store summer hvert år på å spre norsk kultur til utlandet gjennom diverse Utenriksdepartement-sponsede arrangementer og institusjoner som Norla. Hvorfor skal man bruke offentlige midler for å sørge for at norsk kultur på norsk ikke spres til utlandet? På hvilket plan er dette god kulturpolitikk, eller kulturpolitikk overhodet?

Så er det nå ikke bare kultursektoren som “glemmer” folk utenfor landets grenser, heller. En av Norges største nettrariteter må være stillingsdatabasen til Nav, tidligere Aetat, som etter alle disse årene fortsatt er stengt mellom 23 og 07 norsk tid. Superpraktisk for utenlandsstudenter på jobbjakt, til dømes. Eller alle i Norge som sitter oppe nattestid og grubler på hva de skal bli når de blir store, for den del. Var det noen som sa “døgnåpen forvaltning”?

Begrepet universell utforming er tilsynelatende på oppadgående i det offentlige; prinsippet om at man ved å senke terskler og legge til rette for spesielle brukergrupper, bedrer tilbudet og tilgjengeligheten for alle. Den automatiske døråpneren er ikke bare nyttig for funksjonshemmede, men også for andre som for eksempel har mye bagasje. Det er et aldeles utmerket prinsipp. Men alle disse brukersperrene er perfekte eksempler på det motsatte; ved å heve terskler og prøve å beskytte særinteresser, ender man opp med et tilbud som blir dårligere for alle, for eksempel nordmenn i Norge som bruker svenske ISPer, får svensk IP og utesperres fra tjenestene. Har noen et godt navn på vrengebildet av universell utforming?

Det er på høye tid å innse at steinrøysa faktisk er internasjonal.