Oslopuls tester på døra-pizza, men jeg lurer på om de har lest for seg selv det de har skrevet. Det er et godt skriveråd jeg har fått i mange sammenhenger, og som ofte gjør susen. Om pizzaen fra Dolly Dimple’s konstaterer de: “God bunn, som smaker for mye av deig.” Da er den vel kanskje ikke så god, da? Eller?
Jeg var nylig på mini-vinseminar i regi av en norsk vinimportør sammen med en liten samling matbloggere, en stor delegasjon fra Universitas (inviter studenter på gratis vin og lur på om de kommer?) og visstnok et par sommelierer. I tillegg til at det var pitching av noen australske viner som for mine smaksløker gikk fra veldig lite tiltalende til ok-ish, holdt Aftenpostens vinanmelder Geir Salvesen en innledning om å skrive om vin. Jeg blir unektelig fascinert av det besynderlige vinanmelderspråket, som virker mer og mer mannsdominert jo mer jeg hører av det; enten skal vinen høres ut som ei fin dame du har lyst på, eller en karslig aktivitet du ønsker å identifisere deg med. Det er i hvert fall sånn det virker. Men Salvesen sa mye interessant, han, altså, om hvordan vin smaker annerledes på fly på grunn av trykket (jeg har alltid lurt på om det var noe der), hvorfor retsinaen ikke smaker det samme når du har den med hjem (andre dufter og annet klima, d’oh), hvordan man kombinerer vin og mat og at sødme i mat gjør det vanskelig, om å like både Donald og Shakespeare (de australske vinene var Donald for anledningen).
Og han snakka om å finne sin egen anmelderstemme og stole på den. Nå tror jeg ikke jeg blir vinanmelder med det første, siden jeg sliter tungt med å komme forbi god, vond, tørr, fyldig, lett, blomstrete og liknende selvfølgeligheter. Men selv om du ikke får meg til å si at en vin lukter som en lettkledd midtsommernatts stall med det første, er jeg enig i behovet for å sette ord på smak. Ikke minst om det nå er en del av jobben din. Og det er da jeg undres på om ikke Aftenposten kunne sende pizzaredaksjonen på kurs hos Salvesen …