På tampen av en uke som har vært strevsom på flere vis, føler jeg trang til å skrive en liten ode til Twitter. Jeg har vært travel og stressa og ikke selv publisert stort verken her eller der, men når verden har vært vanvittig, hvilket den ikke unnlader at være, har Twitter nesten uten unntak bydd på fornuftige reaksjoner og gode kommentarer.
For å ta det omvendt kronologisk, da Fritt Ord gikk hen og ga pris til Nina Karin Monsen, lød det et nesten unisont Whiskey Tango Foxtrot i det norske hjørnet av Twitter. Og det er, i mine øyne/ører en høyst fornuftig reaksjon når man velger å berømme inkoherente, reaksjonære raljeringer om den biologiske, heteroseksuelle kjernefamiliens forrang over, vel, det meste annet. Men dette har Martin Grüner Larsen skrevet langt bedre om, en kommentar jeg også fant via Twitter.
Twitter-responsen på Steinar Lems islamangst har også i overveiende grad vært en lettelse å se. En av de beste kommentarene hadde jeg nok fått med meg okkesom, siden den kom fra Eirik, men det gir meg tilbake litt av troa på den norske delen av menneskeheten å se hvor mange som tross alt motsetter seg noen av de underlige premissene man prøver å legge for samfunnsdebatten. Øyvind Strømmens bloggposting om den norske rasismens historie, nok en gang fanget opp via Twitter, er også nok et eksempel på at blogger nå ofte banker avisene på kommentarstoff.
For ordens skyld: Det vil kanskje ikke virke så overraskende at jeg ser reaksjoner fra folk som er enige med meg på Twitter — man velger jo hvem man følger. Til det er det to ting å si; jeg følger folk jeg er uenig med i mangt og mye, men i tilfellene Monsen og Lem søkte jeg på Twitter for å se hva som ble sagt.
Interessant nok er det også denne uka blitt à la mode å omtale Twitter som den nye lynsjemobben. Clay Shirky skrev om “The Failure of #amazonfail” og angret offentlig på at han hadde kastet seg på raseribølgen mot Amazon sist helg, da et lass bøker, hovedsakelig homofili-relaterte, forsvant fra bokgigantens søkeresultater fordi deres “sales rank” ble fjernet. Antakelsen var at dette var gjort med overlegg, og det var da også dette de første svarene som kom fra Amazon-representanter, gikk ut på. Over helga kom den offisielle uttalelsen om at det dreide seg om en “glitch”, en feil. Shirky argumenterer for at selv om Amazon her unektelig var dumme, var det ingen vond intensjon, og det var intensjonen twittermassene reagerte på. Jeg er ikke den som tar tinnfoliehatten på daglig, men ikke er jeg sikker på at jeg kjøper “glitch”-forklaringen, og ikke synes jeg #amazonfail-folket har noe å unnskylde. Raseriet var en naturlig reaksjon på problemet som det framsto, og på systemet som gjorde det mulig. Som Mary Hodder sier:
The issue with #AmazonFail isn’t that a French Employee pressed the wrong button or could affect the system by changing “false” to “true” in filtering certain “adult” classified items, it’s that Amazon’s system has assumptions such as: sexual orientation is part of “adult”.
Så takk til Twitter, som jeg synes har hatt en riktig god uke og har stått for opptil flere lyspunkter i min egen.
