(Kryssposta til Eiriks forfatterblogg)
Jeg er skjermleser.
Jeg har bærbar pc med i sofaen og savner aldri papiraviser — med et mulig unntak for Dagbladets lørdagskryssord. Så lenge jeg sitter godt og teksten er interessant og redigert, har jeg ingenting imot å lese langt på skjerm.
Selv om jeg har fulgt e-bokutviklinga siden tidlig 2000-tall, har jeg ikke lest på leseplate før i sommer. En og annen tittel har blitt lest på pc, på mobiltelefon og på min gamle Psion 5mx, men Psion har gått ut på dato, mobilen er i minste laget å lese på, og pcen blir fort for stor, særlig på tur.
Likevel har jeg ikke vært overbevist om behovet for leseplate som egen dings, og flommen av små og lette bærbare gjorde meg ikke mindre skeptisk. Men jeg er nå engang gift med en leseplateentusiast, så da vi fikk to nye leseplater til låns, gikk jeg med på et eksperiment. På ferie i sommer hadde vi med to leseplater som eneste lektyre utover reiseguiden.
Det gode
Størrelsen er viktig. Leseplata får plass i lokket på kameraveska, som er min faste håndbagasje på tur. Den er mye mindre og lettere enn selv en liten pc, og den gir meg større valgfrihet i sitte- og liggestillinger enn en pc gjør, noe nakke og skuldrer setter stor pris på.
Lesekontrasten er god. PRS-700 har trykkfølsom skjerm med litt for mye refleks i, men er fortsatt god å lese på. Og sammenliknet med crappy paperbackkvalitet, som ofte er alternativet, er leseplata faktisk bedre enn papir.
Skriften er så stor som du trenger. Jeg har relativt godt syn, men synes det er rett så behagelig å kunne justere opp skriftstørrelsen, særlig når jeg begynner å bli trøtt.
Du har alltid lesestoff. Jeg hadde med meg 30-40 titler, inklusive noen artikkel-pdfer og håndbøker, og det var plass til mye mer på minnekortet. Jeg gikk lei av utvalget mitt på et tidspunkt, men jeg gikk ikke tom.
E-bøker eter ikke hyllemetre. Ikke bare slapp vi i år kilovis med litteratur i bagasjen, feriestorlesere som vi er, men vi slapp å ta stilling til hvor mange av dem som skulle få plass i allerede overfylte hyller da vi kom hjem.
Det dårlige
Brukergrensesnittene er klønete. Jeg er ikke overbegeistret for brukergrensesnittet på verken PRS-505 eller PRS-700. Trykkfølsom skjerm er riktig og viktig etter min mening, særlig for å kunne navigere raskt i lister og markere og lagre sitater, men jeg fikk ikke til å bla riktig ved hjelp av skjermen. Bla-knappene er dessuten små og til dels kluntete plassert. Jeg ble vant til det, men spesielt imponerende for en dings som egentlig har blaing som hovedfunksjon, er det ikke.
Utvalget er for dårlig. Ikke et problem med leseplatene, men det er altfor få nyere titler der ute i e-bokformat, og kvaliteten på formatteringen er for variabel. På norsk er det penibelt lite utvalg, uansett format.
Du trenger fortsatt en lyskilde. PRS-700 har riktignok innebygd leselys langs kantene, men slår du det på, går batterilevetida rett til bunns.
Det grusomme
DRM gir horrible administrasjonsløsninger. For å holde styr på tekstene på leseplata jeg har brukt, trenger jeg et par forskjellige programmer — Adobe Digital Editions for alt med Adobe-DRM, åpen kildekode-programmet Calibre for resten. DRM-fri pdf kan lastes rett over, men da er man oppe i tre varianter. Jeg ville helst hatt biblioteket mitt på ett sted.
ADE er også såpass opphengt i validering at jeg ikke kan kjøpe og laste ned e-bøker til min maskin og overføre til leseplata hvis den allerede er knytta til Eiriks maskin og ADE-konto.
Konklusjonen så langt
I jobbsammenheng kunne leseplata allerede ha spart mange og lange utskrifter jeg har tatt for å få med meg en rapport på bussen, eller bare for å kunne skifte lesestilling. Slike dokumenter er perfekt leseplatemat, ikke minst når man har trykkfølsom skjerm og mulighet til understrekning. Jeg har ikke testa eksport av understrekede sitater ennå, men ser for meg at det i hvert fall kan bli veldig nyttig.
Så ja, jeg er nyfrelst. Selv om jeg ser fram til bedre brukergrensesnitt og administrasjonsprogrammer, er selve leseopplevelsen riktig god. Innholdsmessig kan det selvfølgelig bare bli bedre, men det er allerede mer enn nok der ute allerede til at jeg er overbevist om at jeg vil ha min egen leseplate — om ikke av denne generasjonen, så i hvert fall den neste.
