“Gid jeg var kald eller varm”, skriver Tore Rem i sin anmeldelse av Jon Almaas’ nye bok. Personlig vil jeg si: Heia lunkne Rem. Det er da rikelig med varme og kalde kritikker i verden. (Har ikke lest Almaas’ bok og føler nå heller ingen trang til å lese den. Knut Nærums, derimot. Det kan være.)
“Jeg har ikke tolket noe. Jeg har skrevet det jeg har sett.”
Ganske sterk påstand, må jeg si, og ikke en jeg hadde venta meg fra en journalist. Tror Seierstad at hun formidler virkeligheten direkte, ordlegger hun seg “bare” vanvittig uheldig – eller mot bedre vitende? Jeg har ikke lest boka, uten at det er nødvendig for å få bakoversveis av uttalelsen ovenfor, men det meste jeg har hørt om den, inklusive sitatet Jill gjenga her om dagen, tyder på at hun ikke bare har tolka, men også fargelagt – som rimelig kan være i en roman, hvis det da er det boka er. Likevel kommer Seierstad stadig tilbake til at alt hun har skrevet er “sant”, og jeg skjønner ikke helt hvordan hun slipper unna med å påberope seg en sannhet fri for tolkning mens “alle” stiller spørsmål ved bokhandlerens motiver, som vel egentlig ikke burde ha så mye med saken å gjøre.
Kanskje det bare er jeg som har lest for mye Philip Pullman og spilt for mye Ratchet & Clank i det siste, men da jeg leste dette bbc-intervjuet med en britisk finalist i konkurransen om Loebner-prisen, syntes jeg hans visjon om roboter til personlig bruk hørtes ut som en krysning av Pullmans daemon og Clank:
“If I have my way, people will be walking around, sitting, cooking and more with one on their shoulder, talking in their ear.”