Noen “bomskudd” viser seg å være lykketreff. Jeg var egentlig på jakt etter norske nettsteder om tidlig filmhistorie da jeg kom over et dikt av Rudolf Nilsen som jeg ikke kunne huske. Colosseums åpning var et kjærkomment pustehull fra fåfengt research på en søndagskveld.
Og hvem har glemt sin første stjernes blikk,
det tårefylte, sjelfulle og høie
som gjorde sinnet blått av romantikk?
Fjernsynet fylles opp av amerikanske rett-på-tv-produksjoner med vag duft av Dickens; kynisk forretningsmann kommer til bygda/småbyen for å kreve inn gjeld/legge ned hjørnesteinsbedriften. Treffer og faller for grepa enslig mor med obsternasige, men eiegode barn som savner sin avdøde far (enslige mødre på bygda er alltid enker, må vite).
Siden jeg likevel er svak for julefortellinger, tar jeg tar gjerne litt hjelp med å finne/huske på flere som er gode — på film eller i bokform. To av mine favoritter fra før er Auggie Wren’s Christmas Story og Snekker Andersen og julenissen. Hva er dine?
Bak den deilig pretensiøse tittelen Motivene i norsk samtidslyrikk – Samtaler og forskning skjuler det seg en vidunderlig artikkel om nålevende norske lyrikeres trang til å skildre hender, trær og fugler. (Via jill/txt) Det er statistikk, det er spekulasjoner, og det er illustrasjoner. Kan dikternes temavalg ha sammenheng med boforhold, mon tro?
– Så nå sitter de inne på et lite rom da, når de skal skrive. Og først ser de ut, på himmelen, og så ser de en fugl. Da ville for eksempel Obstfelder tenkt: Hva er dette? Hva skjer’a? Men disse folka tenker bare: Dette er dette.
– Men hvis de alltid skriver bare det de ser – hvorfor blir det da så mye mer trær enn gress i de bøkene deres?
– Ikke alle bor i første etasje, vet du.
Bonuspeker apropos søyler og kakediagrammer: How to scare people with statistics.