Category: Litteratur

Søt, liten generalisering i Salons litterære reiseguide til Norge:

One of the things I love about Norway is the way that the past is so present. The Norwegian literature that allures me is equally past and present. Recently, I hired an artist’s model to pose as the seeress in “Voluspá” […] and as she lay there nude before me she began to recite from that ancient poem. It was as if someone in England had suddenly chanted some episode from “Beowulf,” and in Old English.

Tja, antakelig er det nesten like vanlig, også. Jeg vet ikke, hånda i været alle som kan eller kjenner noen som kan deklamere Voluspå i original? Selv må jeg kaste inn håndkleet etter et par nynorsk-gjendikta linjer av Håvamål. Men hatten av for den norrønt-deklamerende aktmodellen.

På vei hjem fra London overtalte jeg meg selv til en siste “to bøker for prisen av tre”-deal (eller var det omvendt) og fikk blant annet med meg Just Like Tomorrow. Fransken min er dessverre ikke stiv nok til å lese romaner i original lenger, og denne er attpåtil skrevet på slang.

Forfatter Faïza Guène er fortsatt i tenåra, bor i en forstad til Paris, er såkalt annengenerasjons innvandrer fra Algerie og bruker verlan litterært. En bakgrunn og en type stemme som ikke akkurat er overrepresenterte på bokmarkedet verken i Frankrike eller her hjemme.

Absurd nok brukes det på omslaget et sitat fra Elle magazine, som har kalt Guènes marokkansk-franske heltinne Doria for en “tenåringsversjon av Bridget Jones”. (Som i sin tur selvfølgelig skulle være en nittitallsversjon av Elizabeth Bennett i Stolthet og fordom, selv om i hvert fall jeg aldri helt har skjønt hvordan Helen Fielding fikk det komiske vasehuet Bridget ut av boklige og hovmodige Lizzie Bennett.) Antakelig skyldes sammenlikningen ett av tre:

1. Anmelderen har ikke lest boka, men har fått med seg at det er noe vagt dagbokaktig.
2. Anmelderen har bare lest én annen bok, så sammenlikningen falt seg naturlig på den måten.
3. Anmelderen antar at bladets lesere ikke har lest så mange andre bøker og at en mer treffende sammenlikning ville virke fremmedgjørende.

Grovt villedende er det uansett. Lett-tygd chicklit er dette ikke.

Utgangspunktet for tittelen er at Doria ikke ser noen grunn til å vente at morgendagen blir noe bedre enn gårsdagen eller dagen i dag. Med andre ord relativt dystert, heldigvis med rom for en del (galgen)humor og bittersødme. Dette er til de grader ikke sex og singelliv, men mat på krita og klær på veldedighet med trykk du ikke forstår, så du er halvveis gjennom skoledagen før noen forklarer deg at det du trodde var en genser, er en halv pyjamas med “Søte drømmer” på.

Det finnes flere gode intervjuer med Guène på nettet, blant annet dette i Guardian og dette i Svenska Dagbladet. Boka kommer på svensk i høst, jeg har ikke funnet noen informasjon om forestående norsk oversettelse, men den engelske kan anbefales bare en hopper over blurbene …

Vi har vært i et vidunderlig land for elskere av bøker og bokhandler og kom hjem med sekken ganske full. Eirik har alt rukket å blogge sin leseliste for ferien, og det er et visst overlapp:

• Få meg på for faen — kjøpt på Gardermoen og varte omtrent halve flyturen til London. Mange gode tilløp, men ikke så mye mer for denne leseren — og altfor mange gjentakelser.
• Freakonomics — fin feriefaglitteratur med gode anekdoter og noen virkelig interessante tall. Men forfatterne ville stått seg på å droppe de stadige selvgratulerende sitatene fra intervjuet den ene forfatteren gjorde med den andre for noen år siden.
• Elsewhere — en fin bok om å leve, fortalt fra og om det hinsidige. Litt pussig at den er klassifisert som barnebok, ville ikke umiddelbart anbefale den for noen under seksten. Og boka har gode doser av deilig humor som hundeelskere antakelig vil sette enda større pris på enn jeg gjorde.
• Vanishing Acts — Kriminspirert dameromaninspirert spenningsroman med islett av tro på meksikansk heksekunst og indiansk mytologi. Nei, jeg tror ikke jeg fikk så veldig mye ut av denne, i grunnen, men den var ikke så verst skrevet og hadde noen gode bihistorier.
• State of the Union — vanskelig ikke å kalle dette en slags dameroman, men med et mer aktuelt plot enn Vanishing Acts, og noen finurlige vrier. Sjelden å lese bøker i denne kategorien med såpass klar politisk brodd er det også. Noen stygge korrekturfeil skjemmer boka mot slutten for en kronisk korrekturleser.
• Notes from a Coma — ikke-scifi-bok tilsynelatende om et scifi-tema; forsøk med bruk av koma i kriminalomsorgen. Bortsett fra at det egentlig ikke handler om det. En interessant og engasjerende hovedperson og et originalt plot, men det blir i lengden ganske slitsomt at halve historien fortelles i fotnoter med en annerledes og pretensiøs fortellerstemme. Også her fikk jeg ergre meg over dårlig korrekturlesing, dessverre.
• My Ear at His Heart — denne holder jeg fortsatt på med. Kanskje det beste jeg har lest av Hanif Kureishi, og jeg ser at Guardians anmelder er enig. En fabelaktig bok om å lese sin fars liv og sitt eget, om familie, om litteratur, om innvandring og utvandring og India og England og Pakistan og oppvekst og aldring og ekteskap og skuffelser og ambisjoner. Og litt til.

De to sistnevnte bøkene ble for øvrig kjøpt i et funn i seg selv: Judd Books, en tilbudsbokhandel i 182 Marchmont Street med et utrolig utvalg (gitt prisene og størrelsen) av skjønnlitteratur og faglitteratur om kunst, politikk og humanvitenskap.