Jeg tenkte at jeg ikke helt skulle la diskusjonen om Bokprogrammet dø.
Dette har hendt:
Hans Petter pekte til dette innlegget av forfatter og litteraturkritiker Gabriel Michael Vosgraff Moro og sa seg, såvidt jeg kan forstå, enig i hans beskrivelse av Bokprogrammet som et uttrykk for den kunstige folkelighetens tyranni:
Bokprogrammet kan ved første øyekast gi inntrykk av å drive med folkeopplysning i litteraturens og lesegledens edle tjeneste. I virkeligheten bedriver de latterliggjøring og ufarliggjøring av kunsten.
Eirik kommenterte og mente litteraturen skal holde seg på radio og ikke egner seg på tv, og derfra begynte debatten for alvor å rulle.
Nå er jeg faktisk helt enig med de fleste av debattantene i at programmet er dørgende kjedelig — vi prøvde å se gårskveldens program og fikk det bevist nok en gang. Jeg klarer ikke heller å se at det forsøker å være spesielt folkelig, men én ting skal konseptet ha; det har åpnet for at bøker og litteratur faktisk ikke bare er eller skal være kunst. “Boka som forandret livet mitt”-innslaget deres har, om jeg ikke tar feil, gitt rom for både Anonyme alkoholikeres håndbok og Veien til førerkortet. Det mest provoserende ved Moros innlegg, utover den intenst belærende stilen, er forutsetninga om at bok = skjønnlitteratur = kunst. Det, kjære leser, er arrogant vås.
Så er jeg heller ikke enig med Eirik i at gode bokprogrammer på tv ikke lar seg gjøre. Om det er realistisk at vi kommer til å få det, er et helt annet spørsmål. For eksempel kunne jeg tenke meg et “Bokbadet” som fikk lov å ha tenner — selvfølgelig en umulighet når det ble laget av de som skulle selge bøkene, men ikke totalt umulig å forestille seg.
Begge programmer som nå er nevnt ved navn, har for øvrig “bok” i navnet. Jeg forstår at det er kortere og greiere enn “litteraturbadet” og “litteraturprogrammet”, men hvorfor skal en på død og liv ta utgangspunkt i formatet heller enn innholdet? Jeg har ikke sett alle bokprogrammene og vet derfor ikke om dette er noe de har tatt opp, men selve symbolet på den innbundne kunnskapen, papirleksikonet, er som kjent døende, forlengst utkonkurrert av databaser av fagartikler. Både britannica.com og wikipedia.org burde naturlig fanges opp av et litteraturprogram som ikke bare favner kunstlitteraturen, men i et “bokprogram” vil de snarere framstå som representanter for konkurransen, eller som en “nymotens kuriositet”.
Så i ett henseende er jeg aldeles enig med Hans Petter og Gabriel Michael Vosgraff Moro; det burde være mulig å komme opp med noe bedre. Jeg håper på noe som tar opp i seg hva skriftkultur og litteratur er og betyr i 2007.