via min favoritthjerneblogger:
1. Det ser ut til å være vitenskapelig belegg for at selvkontroll faktisk blir oppbrukt sånn i løpet av en dag. Å motstå en liten sprekk tidlig kan rett og slett føre til at man går på en større sprekk seint:
Our decisions really are swayed by the computational limits of our brain. For example, in 2003 neuroeconomists noticed that subjects on diets who resisted temptation in the morning (by foregoing the chance to grab snacks from a nearby basket) later ate significantly more ice cream in an ice-cream taste test than subjects who hadn’t exercised self-control. They also quit 40 percent earlier when confronted with a difficult math problem. By resisting the morning snacks, they had temporarily “used up” their ability to resist further temptation. (Other variables that seem to exhaust our self-control are alcohol, stress, and sleep deprivation.)
The moral of this data is that we have to pick our battles.
2. Andre steder er det dårligere med vitenskapelig belegg: Artikkelen “Five Fallacies of Grief” i Scientific American viser til mangelen på forskning som underbygger de mye omtalte fem sorgstadiene fra Kübler-Ross (fornektelse og alt det der, du vet). Det er lite som tyder på at stadieteorien stemmer, men mye som tyder på at vi har en innbitt trang til forutsigbare historier om oss selv:
Why stages? We are pattern-seeking, storytelling primates trying to make sense of an often chaotic and unpredictable world. A stage theory works in a manner similar to a species-classification heuristic or an evolutionary-sequence schema. Stages also fit well into a chronological sequence where stories have set narrative patterns. Stage theories “impose order on chaos, offer predictability over uncertainty, and optimism over despair,”
Nytt for meg at dette er så dårlig underbygd, men referansene tyder på at Kübler-Ross-stadiene er debunka for lenge siden, selv om de lever lystig, eh, traurig, videre i populærkulturen og andre steder. Det gjør selvfølgelig også den enda grundigere tilbakeviste ideen om at vi bruker så sørgelig få prosent av hjernen, som jeg faktisk hørte noen vise til seinest i går. Denial is not a river in Egypt, men tydeligvis heller ingen nødvendig sorgreaksjon 😛