Uten å ha vært rollespiller i noe omfang å snakke om selv, må jeg si at The Guild slett ikke er dum som YouTube-basert miniserie. Episodene er korte og relativt poengterte (jeg har sett fire av de åtte som er laget så langt), og skuespillerne er slett ikke verst. Kjenningsmelodien er en smule irriterende (du får høre den en del når du ser fire episoder i slengen), men litt får man ofre for brukbar nerdehumor.
Episode 1:
Også jeg som har likt det meste Kristen Bell har gjort til nå. Men etter den provoserende idiotiske og kritikerroste Knocked Up har jeg virkelig ingen planer om å se noe mer Judd Apatow måtte finne på å lage, uansett hvem han skulle få til å spille hovedrollen. Satser på å glemme Forgetting Sarah Marshall lenge før den kommer på kino.
Endelig er jeg på beina igjen etter styggedommen — takk for alle hilsener og varme tanker. Selv om jeg ennå ikke føler meg helt klar for å prøve Bacon Cups, er det faktisk ikke så altfor langt unna.
Et lyspunkt mens jeg holdt meg i dørgende ro, som jeg vedtok å propagandere for så fort jeg ble bedre, var første sesong av Mad Men, en serie om reklamebransjefolk på 60-tallets Manhattan som med rette er rost halvt i filler av kritikerne.
Jeg oppdaget også Buzzfeed, en konstant kilde til tøv, tant og sladder, der det meste ikke krever intellektuell aktivitet å snakke om. Slikt kan jo komme godt med i både mer og mindre sofabundne perioder.
Nå er jeg endelig ordentlig i gang med å oversvømme internetten med bilder fra India-turen. Neste batch blir turens ubestridte høydepunkt, et døgn på en husbåt i Keralas backwaters. Det var enda bedre enn “Mad Men” 😉