fra mine foreldres hage – fikk litt behov for å minnes våren nå som sommeren helt tydelig er på hell… (Foto: Gunnar Danielsen)
Categories
Author: Jorunn
Categories
Stemme
Som nevnt har jeg i dag hørt på Memory Lane med David Weinberger, og det aller første som slo meg, var hvor annerledes stemmen hans var enn jeg hadde forestilt meg etter å ha lest bloggen hans i flere år. Det tok litt tid å venne seg til den, men jeg gjenkjente den på en måte etter hvert likevel, og jeg liker å sette stemmer på bloggere og andre som dukker opp i radioprogrammene. Her om dagen viste jeg boka mi til en kollega, og etter to minutter lo han og sa “Her kan jeg høre stemmen din”. Jeg tar det som en kompliment at jeg har en stemme som er gjenkjennelig i flere medier! Internett er min første bok, og den er unektelig skrevet med min egen stemme — godt hjulpet av en talentfull illustratør. Takk og lov merkes ikke den dårlige diksjonen min så godt på trykk 😉
Jeg er ikke noe radiomenneske — har ikke tålmodigheten til å ha radio på i bakgrunnen og ikke hukommelsen eller vanen til å huske å slå på for de programmene jeg faktisk vil høre. Siden jeg fikk mp3-spiller har jeg hørt en del på IT Conversations. Modellen deres er genial, og jeg skulle bare ønske Nrk kunne tilby for eksempel Hallo i uken og Språkteigen for nedlasting.
I det siste har jeg lyttet til flere av Halley Suitts Memory Lane-programmer og opptil flere utgaver av The Gillmor Gang, stort sett interessant alt sammen, selv om sistnevnte har en tendens til å trekke i langdrag. I det hele tatt er det noe med IT Conversations som minner meg om Radio Pollen på 80-tallet. Enkel produksjon, mye og ikke veldig godt strukturert prat, det er ikke alltid spesielt enkelt å holde styr på hvem som snakker, og det utføres ingen redigering å snakke om, selv når sendingene er i opptak og ikke direkte. Dette er bloggsfærens og IT-bransjens “lokalradio”, som nok også nyter godt av noe av den ekstra tålmodigheten som gjerne blir en lokalradio til del, fordi en tross alt kommer fra det samme stedet, snakker den samme dialekten og vet at ingen av oss strengt tatt er altfor profesjonelle på dette. Halley Suitts fnisete stil ville neppe passert i P2, men i dette småprataktige formatet hvor hun likevel får folk som Joi Ito og David Weinberger til å drøfte interessante problemstillinger, fungerer det faktisk.