Categories
Foto

Stella på Flickr-utstilling

Svenske Riksantikvarieämbetet er blitt med i Flickr Commons, og en mer effektiv illustrasjon på forskjellen på samling og formidling enn dette, skal man vel egentlig lete lenge etter:

  1. til Riksantikvarieämbetet
  2. til Flickr-strømmen deres

Flickr er ustrukturert, rotete, privat og en hel masse annet som gjør det dårlig egna som langsiktig lagring, men det grisebanker “seriøse” databaser av riksantikvarens egen type som formidlingsplattform.

Dette nydelige portrettet av badersken Stella ville jeg for eksempel aldri funnet fram til i en database hvor jeg ikke aner hva jeg skal søke etter …
baderska

Categories
Litteratur Nett

World wide steinrøys

At Nasjonalbiblioteket og Kopinor planlegger å legge ut digitalisert norsk litteratur begrenset til norske IP-adresser irriterer meg noe vanvittig på et prinsipielt plan. Jeg har skrevet om landegrenser på veven før.

Det virker spesielt underlig når det er norske tjenester man snakker om. Dette prosjektet er langtfra det eneste eksempelet, ta for eksempel filmarkivet.no, som gjør det samme (men som etter hvert har utvidet til å omfatte mye mer enn “bare” norsk film). Jeg har nok mange ganger tenkt som Kristine Abelsnes i hennes kommentar til Eiriks bloggposting om norsk digital litteratur:

Hvor mange er det egentlig utenfor steinrøysa som leser norsk? Det er jo stort sett norsk materiale vi snakker om.

Riktig svar er vel egentlig “Ganske mange, men ingen vet”? I den innvandringsfikserte norske debatten har den omfattende emigrasjonen fra Norge lett for å komme i skyggen, og det finnes såvidt jeg vet ingen fullgode tall på hvor mange nordmenn/norsktalende som egentlig befinner seg i midlertidig eller permanent utlendighet. Wikipedia har en artikkel om norske statsborgere i utlandet, men den unnlater å telle med studerende, i tillegg til at det naturligvis ikke er noen forutsetning å ha norsk statsborgerskap for å være norskfødt eller norsktalende. Selv har jeg en gang deltatt i en norsktime på universitetet i Budapest. Norsklesende ungarere blir aldri noen majoritet noe sted, men ja, de finnes.

I tillegg til nordmenn i eksil og norsklærende kommer naturligvis dansker og svensker, som også i prinsippet kan lese norsk. Er avgrensing av nordisk distribusjon kanskje et viktig poeng når disse IP-sperrene settes opp? Det er helt sikkert prinsipielle jussiske grunner til at man trekker IP-sperrer raskere enn sin egen skygge i slike spørsmål, men for denne ikke-juristen virker det likevel rart.

Det kommersielle potensialet i dette markedet av norsklesende utenfor Norge virker ikke overveldende (men jeg skulle gjerne se tall på hvor mye norsk litteratur på norsk som selges til/i utlandet årlig, og skal så gjerne la meg overbevise hvis tallene tyder på at jeg tar aldeles feil). Derimot slår det meg at de burde kunne utgjøre en ekstremt takknemlig del av publikum om en faktisk maktet å gjøre disse tjenestene åpne nettopp for dem, som har mye mer kronglete tilgang på norske kulturprodukter enn oss som bor et steinkast fra nærmeste Norli (ja, man kan bestille på nettet, men internasjonal frakt koster tid, tar penger, og er ikke alltid tilgjengelig.)

Jeg skjønner rett og slett ikke hva man mener at man taper på å holde tilbake kulturprodukter fra dette markedet. Det brukes store summer hvert år på å spre norsk kultur til utlandet gjennom diverse Utenriksdepartement-sponsede arrangementer og institusjoner som Norla. Hvorfor skal man bruke offentlige midler for å sørge for at norsk kultur på norsk ikke spres til utlandet? På hvilket plan er dette god kulturpolitikk, eller kulturpolitikk overhodet?

Så er det nå ikke bare kultursektoren som “glemmer” folk utenfor landets grenser, heller. En av Norges største nettrariteter må være stillingsdatabasen til Nav, tidligere Aetat, som etter alle disse årene fortsatt er stengt mellom 23 og 07 norsk tid. Superpraktisk for utenlandsstudenter på jobbjakt, til dømes. Eller alle i Norge som sitter oppe nattestid og grubler på hva de skal bli når de blir store, for den del. Var det noen som sa “døgnåpen forvaltning”?

Begrepet universell utforming er tilsynelatende på oppadgående i det offentlige; prinsippet om at man ved å senke terskler og legge til rette for spesielle brukergrupper, bedrer tilbudet og tilgjengeligheten for alle. Den automatiske døråpneren er ikke bare nyttig for funksjonshemmede, men også for andre som for eksempel har mye bagasje. Det er et aldeles utmerket prinsipp. Men alle disse brukersperrene er perfekte eksempler på det motsatte; ved å heve terskler og prøve å beskytte særinteresser, ender man opp med et tilbud som blir dårligere for alle, for eksempel nordmenn i Norge som bruker svenske ISPer, får svensk IP og utesperres fra tjenestene. Har noen et godt navn på vrengebildet av universell utforming?

Det er på høye tid å innse at steinrøysa faktisk er internasjonal.

Categories
Mat Språk

Godt, men vondt

Oslopuls tester på døra-pizza, men jeg lurer på om de har lest for seg selv det de har skrevet. Det er et godt skriveråd jeg har fått i mange sammenhenger, og som ofte gjør susen. Om pizzaen fra Dolly Dimple’s konstaterer de: “God bunn, som smaker for mye av deig.” Da er den vel kanskje ikke så god, da? Eller?

Jeg var nylig på mini-vinseminar i regi av en norsk vinimportør sammen med en liten samling matbloggere, en stor delegasjon fra Universitas (inviter studenter på gratis vin og lur på om de kommer?) og visstnok et par sommelierer. I tillegg til at det var pitching av noen australske viner som for mine smaksløker gikk fra veldig lite tiltalende til ok-ish, holdt Aftenpostens vinanmelder Geir Salvesen en innledning om å skrive om vin. Jeg blir unektelig fascinert av det besynderlige vinanmelderspråket, som virker mer og mer mannsdominert jo mer jeg hører av det; enten skal vinen høres ut som ei fin dame du har lyst på, eller en karslig aktivitet du ønsker å identifisere deg med. Det er i hvert fall sånn det virker. Men Salvesen sa mye interessant, han, altså, om hvordan vin smaker annerledes på fly på grunn av trykket (jeg har alltid lurt på om det var noe der), hvorfor retsinaen ikke smaker det samme når du har den med hjem (andre dufter og annet klima, d’oh), hvordan man kombinerer vin og mat og at sødme i mat gjør det vanskelig, om å like både Donald og Shakespeare (de australske vinene var Donald for anledningen).

Og han snakka om å finne sin egen anmelderstemme og stole på den. Nå tror jeg ikke jeg blir vinanmelder med det første, siden jeg sliter tungt med å komme forbi god, vond, tørr, fyldig, lett, blomstrete og liknende selvfølgeligheter. Men selv om du ikke får meg til å si at en vin lukter som en lettkledd midtsommernatts stall med det første, er jeg enig i behovet for å sette ord på smak. Ikke minst om det nå er en del av jobben din. Og det er da jeg undres på om ikke Aftenposten kunne sende pizzaredaksjonen på kurs hos Salvesen …