I tillegg til å være høyaktuell i anledning dagen som sitat fra en av de klassiske kvinnekampsangene med litt haltende rim og rytme, er tittelen på denne bloggpostingen et klokkeklart uttrykk for hva jeg har lyst til å stikke fingrene i ørene og si når jeg hører hva enkelte med XX-kromosomer klarer å lire av seg.
I år var det Kristin Spitznogle som leverte da man trengte noe “utfordrende” i anledning kvinnedagen. Denne gang ikke brannfakler som at det er kjedelig å gå i tog og at det må være lov å være for både likestilling og leppestift. Nei, se hvor langt kvinnefrigjøringen virkelig har kommet. Så langt at en kvinne som blir slått, kanskje bør revurdere å være the bigger person:
Det ligger en menneskelighet i at man kan miste kontrollen over seg selv. Vold fødes ofte av en følelse av angst eller avmakt i en presset situasjon. Det første slaget kan tilgis. Det ligger både styrke, kjærlighet og raushet i å tilgi dersom det hos den som slo foreligger en vilje og evne til å endre den destruktive atferden.
Skavise, å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig — gammelt jungelordtak som sikkert henger på mange kjøleskap. Men å slå kan også være dødelig, og døde kjærester tilgir ikke. Det tror jeg ikke henger på fullt så mange kjøleskap. Spitznogle uttalte seg til VG, som ikke har lagt saken på nettet, antakelig fordi dette skulle selge papir, så jeg har sitatene fra Se og Hør på nett, som også har fått oppfølgingskommentarer fra Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet. Jeg håper virkelig VG gjorde noe liknende og ikke lot Spitznogles filosoferinger stå uimotsagte. Smaadahl tror Spitznogles utsagn kan påvirke kvinner som mishandles i en uheldig retning.
Og jeg tror på kvinnevoldseksperten. Altså, hvis det første slaget kan tilgis, skal man altså la seg slå minst to ganger før man går. Man skal vise sin styrke, kjærlighet og raushet i gult og blått. I beste fall. Noen får kanskje vise hvor rause og kjærlige de er med en gips?
Neste åttende mars håper jeg noen kan si noe sterkt kritisk om feminister og barbering og sminke igjen. Hvem hadde trodd at jeg skulle savne det rælet?
God kvinnedag ønskes alle!
7 replies on “La, la, lalalala”
[…] en bønsj med politikere tar skarpt avstand fra Spitznogles spitznogliseringer i VG i dag, er det én som ikke helt får seg til det. Tidligere likestillingsminister Karita […]
Eg velger å sitere ein annan psykolog, Per Isdal, som seier “slaget er ikkje det første som skjer”.
Framfor å snakke om dette første slaget, og tilgjeving eller ikkje, bør ein fokusere på at slag (nesten alltid) kjem etter ein lang rekke andre hendingar. Grenser blir flytta, skuld fordelt, sjalusi og kontroll, angst og skuldingar, alt dette kjem som regel FØR slaget fell. Og då er grunnen beredt, då er dei to (den som kejm til å slå, og den som kjem til å bli slått) allereie i eit mønster som ved slaget viser seg å vere farleg.
Dei fleste som ahr vore i dette mønsteret vil kunne vitne om at å angre og be om tilgjeving og love at det aldri skal skje, er ein del av sirkelen. Skammen og raseriet skiftar stadig hovudrolle.
Tilgjevinga, trøysten og angsten skiftar på å spele den kvinnelege hovudrolla.
Eit slag som ikkje fell som resultat av dette mønsteret kan mogleg tilgjevast. Men eit slag som er ei eskalering av eit mønster med vonde kjensler og dårlege strategiar, bør ikkje tilgjevast. Det er å legitimere strategien.
Godt sagt, Avil og Per Isdal 🙂 Dette med “vilje til å endre” virker så ubrukelig, for ikke å si farlig, som kriterium.
Alt dette er vel og bra, men hva har det med kvinnedagen å gjøre? Vold går begge veier, så det har neppe med kvinners rettigheter å gjøre. Personlig er jeg for likestilling, men jeg syns snart vi skal innse at likestilling er implementert i samfunnet. Noen forskjeller vil det alltid være. Dessuten er det en hver persons valg å tilgi eller gå. Dessverre er det mange som ikke tør å gå når de blir utsatt for vold, men igjen går dette begge veier. Dette har med menneskerett å gjøre. Ikke kvinnedag og kvinners rettigheter.
Så godt som ALLE menn som slår viser (tilsynelatende) “vilje til å endre”. Det kan til og med hende at mange faktisk har en vilje til å endre. Dessverre skorter det svært, svært ofte på evnen. Det er jo nettopp derfor kvinner blir og blir og blir i slike forhold. Og det er jo nettopp dét som er problemet. De som blir. Ikke de som går. Hurra for de som går!
Hurra for de som går. Det er jeg enig i 😀
Spitznogle var på RedaksjonEn og ga en bedre, mer forståelig utgreing om emnet. La ballen død, egentlig.
Jeg var hele tida i tvil om det sitatet. Jeg kjøpte ikke VG og fant det ikke på nett, så jeg visste ikke om det hadde gått gjennom VG-filteret og blitt ugjenkjennelig. Jeg håper det. Det er nok av mørbanka kvinner som tilga det første slaget, for å si det sånn.