Kindle etter hvetebrødsdagene

Nå har jeg levd med Kindle i en måneds tid og fått litt mer erfaring med hvordan den fungerer–og ikke–i det daglige. Konklusjonen er enkel: Jeg elsker den … når den funker. Imidlertid har jeg hatt flere stygge frys, og etter det siste har det ikke lykkes meg å få liv i den overhodet, heller ikke med en kundestøttemann på telefon som gikk gjennom alle reset-triks Amazon har på lista.

Det kostet meg noen kroner i USA-telefontakst, men ellers må jeg gi full score til Amazons kundeservice, som svarer raskt, er hyggelige og hjelpsomme, ikke prøver å legge skylda på kunden (der har jeg vært litt for mange ganger med leverandører av ulike slag), og når “alt” annet er prøvd, sier: da erstatter vi Kindlen din under garanti, uten kostnad for deg.

I mellomtida kan jeg, om jeg vil, lese bøkene mine videre på pc, eller på iPaden husbonden har på lån. Det siste frister ikke veldig, etter å ha prøvd den såvidt, må jeg si at spørsmålet “Kindle eller iPad?” framstår bortimot meningsløst. Det er ikke epler og appelsiner, det er syltetøy og fustasjopphengsforkoblinger. iPad er tung, kluntete (i mine hender) og altfor skinnende til å være behagelig å lese mye på; den er blankere enn pc-skjermene jeg sitter og stirrer på til vanlig. Sikkert en fin multi-konsumsmaskin for folk som har sterke hender eller alltid kan støtte den på lårene, og som ikke bryr seg om tastaturer. Ikke for meg, med andre ord.

Eirik har også gått hen og kjøpt Kindle DX, og selv om jeg nå og da ville ha glede av en større og bedre PDF-tilpasset skjerm, ser jeg at heller ikke den passer mitt bruksmønster veldig godt. Kindle 3 er perfekt for busspendling og tar minimal plass i bagasjen. Den lille skjermstørrelsen er også å foretrekke, synes jeg, når lesingen lett blir avbrutt; det er enklere å huske hvor man var på en liten side enn en stor, rett og slett (DX er SVÆR).

Mitt største sutrepunkt fram til ebokleseren min la seg ned og kreperte, var teknisk kvalitet på innhold. Kapuscinskis The Emperor er så full av åpenbare OCR-feil at det er en skam. Når man får seg til å ta mer betalt for Kindle-utgaven enn paperbacken, bør leseren i det minste kunne forvente at noen har giddet å lese gjennom teksten og registrere at for eksempel gjengangeren “iras” ikke er et ord, men at “was” derimot er det … Nyere titler slipper formodentlig å befenges med sånt, men et godt argument for å lese klassikere som ebøker, er det dessverre ikke.

Så nå venter jeg på Kindle–igjen. Jeg håper inderlig at dette var et tilfelle av “mandagsmaskin”, for jeg synes virkelig denne dingsen er helt fortreffelig når den funker som den skal. Og jeg har flere (nye) titler som ligger og venter på meg!