Langsomt blir allting til, og en Linux-fan med utstrakt Windows-erfaring blir ikke Mac-hode over natta.
Jeg har eid en MacBook Pro i snart en måned. Jeg har gjort en Ellen Feiss.
Nå begynner det å sitte. Jeg har begynt å irritere meg over AltGr+2 når jeg jobber på Linux og Windows. Jeg har sluttet å editere iPhoto-mapper direkte og bli sur når indeksen i programmet går til dundas. Jeg drar og slipper bilder mellom chat og e-post med liv og lyst. Jeg har mye moro med Photo Booth. Det er like før jeg slutter å savne Delete-knappen. Er jeg i ferd med å lene meg tilbake og stole på Steve?
Ikke helt. Men irritasjonsmomentene er langt færre enn alt som er å glede seg over, og noen av høydepunktene er tredjepartsapplikasjoner. VLC gjør at jeg skal klare å la være å irritere meg over iDVDs latterlige sperre på antall ganger du kan skifte dvd-sone. Scrivener, som jeg snart skal betale 35 dollar for med lett hjerte, er bortimot den første tekstbehandleren jeg har sett som ikke gjør noe forsøk på å emulere Microsoft Word, men er stappa med nyttig funksjonalitet for folk som jobber med tekst og research. Testutgaven av Office 2004 som fulgte med maskinen, går i søpla (bokstavelig talt, på en Mac) — jeg har installert Abiword for å kunne åpne de evinnelige .doc-filene de færreste av oss slipper helt unna. Opera er på plass, og jeg venter i spenning på Songbird, fortsatt litt for bleeding edge for meg, men med interessante utsikter.
Så om ikke jeg er helt Mac-hode så langt, har jeg i hvert fall sluttet meg til rekken av fornøyde Mac-brukere — jeg også: