Ingunn Økland tar i artikkelen Lederstilling uten appell? for seg den manglende interessen for stillingen som direktør i Språkrådet etter at den allestedsnærværende Sylfest Lomheim nå har fratrådt.
Og lo and behold, hun nevner det som litt for sjelden har kommet opp, nemlig Språkrådets rolle som forsvarer av et veldig lite inkluderende språk:
Det har opptrådt ganske anelsesløst. Den største offentlige kontroversen i hans periode gjaldt bruken av ordet nordmann. «Vi mener det er uriktig å kalle folk fra andre land for «nordmenn», for «nordmann» betyr i utgangspunktet person av etnisk norsk opprinnelse. En pakistaner (…) er uansett pakistaner (…) og tilhører sin gruppe,» het det i den bastante uttalelsen. Lomheim forsvarte dette «språkrådet» fra en av hans underordnede i flere uker.
Var det bare en glipp? Eller et symptom på en snever og segregerende forståelse av landets befolkning og språkbrukere?
Snever og segregerende? Absolutt. Glipp? Nei. Denne bloggposten har boblet siden lenge før Øklands innlegg, så la meg hoste opp noen andre eksempler.
- Hottentotter utvist fra norsk litteratur:
Språkrådet mener folk er blitt redde for å snakke. - Greit å si neger: – Dette har vi sagt hele tiden, sier leder av Språkrådet
- – Gratulerer, Siv Jensen — Lomheim berømmer Frp-lederen for uttrykket “snikislamisering”
Det er sikkert flere eksempler, men disse har jeg lengst framme i pannebrasken. Lomheim har gang på gang stått fram som forsvarer av et “vi” som bare inkluderer hvite nordmenn, og som mer opptatt av de samme hvite nordmenns rett til å bruke de begrepene de vil med påstått gode intensjoner (eller uten intensjoner overhodet), enn av hvordan de som omtales, måtte oppfatte denne begrepsbruken.
Jeg håper inderlig med Økland at vi får en språkrådsdirektør med et mer oppdatert språksyn — og syn på hva som i det hele tatt er norsk — enn vi har hatt i Lomheim.