Fremskrittspartiet vil ha en kulturkanon, sånn som danskene har. Og den skal være hvit, for nesten å sitere Arne Bendiksen. Deres kulturpolitiske talskvinne er intervjuet i Morgenbladet i dag:
– Hvilke kunstverk fortjener en plass på den norske kulturkanon?
– Det er det ikke vi som skal bestemme. Det viktigste er å starte en diskusjon om hva kulturarven vår består av, og hvilke verdier vi skal bygge på. Hvilke verker som skal være med, kommer i andre rekke. Men det er så klart vanskelig å komme utenom Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.
Personlig vil jeg påstå at det er utrolig enkelt å komme utenom for eksempel Jonas Lie, de fleste av oss gjør det hele tida. Kielland og Bjørnson også, Ibsen er den eneste det kan være litt vanskelig å komme unna i løpet av ei uke eller en måned som norsk kultur- og mediebruker. Norge er fullt av mennesker som aldri har lest Lie og har fullgode liv og sannsynligvis til og med en levende interesse for kultur.
Det sier litt om hvor langt FrP har kommet, dette — partiet som for noen år siden hadde “båtkultur” som eneste referanse til kulturpolitikk på partiprogrammet, mener nå at det viktigste av alt er at Norge får en kulturdebatt. Jeg synes knapt vi har hatt annet enn kulturdebatter, men så hører jeg da også til de som leser kultursidene — eller leste, til en stund før Dagbladet begynte å synes at en mann som gifter seg med svigermor, er førsteklasses forsidestoff.
Woldseth går riktignok ikke i fella, men passer seg for den:
– Hva er egentlig den norske kulturarven?
– Nå skal alle ha meg ut i innvandrerfellen, men den kommer jeg ikke til å gå i. Jeg vet at den norske kulturarven er påvirket av utlandet. Vi har ikke noe som er rent norsk, det vet jeg også. Jeg har faktisk lest kulturhistorie.
Kulturhistorien har hun nok lest på noe trygt og papirbasert, for Internett og tv gjør oss historieløse:
– Med all den informasjonen som barn mottar i dag fra Internett og tv, risikerer vi at historien fort blir glemt. Da mangler man referansepunkter som Tidemand og Gude, for å være litt banal.
– Mener du at vi trenger en kanon til å lose oss gjennom informasjonskaoset?
– Ja. Dessuten er det utrolig mye samtidskunst som er flerkulturell. Da må vi ta vare på det som var før. Vi må ta vare på vår arv, og så får barna våre ta vare på det som blir laget nå.
Neida, det er sikkert ikke avgjort enda hva som skal inn i denne såkalte kanonen, men det er vanskelig å komme utenom (hah!) at de eneste konkrete kunstnernavnene Woldseth gir som pekepinner, er hvite 1800-tallsmenn.