Sketchory er en samling av 250 000+ skisser, og mange er riktig fine selv om kvaliteten, vel, varierer. CC-lisensierte er de også, til og med for kommersielt bruk, og du kan altså velge å se animasjoner av skissingen, som over. Sketchory ber også om brukernes hjelp til å tagge skisser. Mitt største problem med CC-lisensieringen, er at jeg ikke finner noen særlig informasjon om hvem jeg faktisk skal kreditere for hver skisse. (Via ResearchBuzz)
En kjenning hadde for noen år siden en periode hvor han ikke fikk nok av å gå butikkekspeditører på nervene med festlige forespørsler — en slags skjult kamera uten kamera, forsåvidt. Viking engangsstøvler og grønn overledning var to av produktene han prøvde å få tak i. En tredje var hårfarge som skiftet med temperaturen, sånn som enkelte tannbørster som var på markedet på den tida — jeg vet ikke om de finnes lenger. Såvidt jeg husker bedyret Vitas ekspeditør at de sikkert fikk det inn snart.
Den temperaturfølsomme hårfargen har kanskje latt vente på seg, men glassfliser til dusjen kan en nå få. Jeg får riktignok ikke helt bestemt meg for om det er ganske stilig, uhorvelig tacky eller et sted imellom.
Søtt er det i hvert fall at produsenten henviser til at den ene serien er inspirert av “the stunning Northern Lights® of Alaska” — godt å vite at nordlys ikke er en betegnelse en kan slenge rundt seg som en vil. (Via Shiny Shiny.)
Lynn holder meg forsynt med sine ferdigleste numre av The New Yorker, en type publikasjon en kanskje egentlig bare kan drømme om å få på norsk.
Takket være en New Yorker-artikkel (også tilgjengelig inettutgaven, viser det seg) har jeg nå lært om en leksikon- og ordboktradisjon som hadde gått meg hus forbi: Å legge til oppdiktede oppføringer for å beskytte opphavsretten til verket. Når noen for eksempel skriver i et oppslagsverk om fotograf Lillian Virginia Mountweazel, vites det at de har kopiert 1975-utgaven av New Columbia Encyclopedia, siden det er det eneste stedet hun har eksistert.
Jeg mener å huske at VGs nettutgave benyttet et liknende triks for noen år siden da de mistenkte at Nettavisen kopierte fotballkampkommenteringen deres — de la inn noe som ikke hadde skjedd på banen (tro om det var et mål?) og som umiddelbart dukket opp også hos Nettavisen.
Nå lurer jeg på flere ting. Finnes det en bevisst bløff i Store norske, for eksempel? Og hvordan harmonerer denne tradisjonen med tradisjonelle leksikas tendens til rettferdig harme over uetterrettelighet i for eksempel Wikipedia?
Når det gjelder det falske ordbok-ordet som nevnes i artikkelen, og som jeg ikke skal avsløre her, hadde Claudio den beste kommentaren — når dette ordet nå har blitt kopiert og gjentatt så mange steder som det har blitt, hvem kan da fortsatt si at det ikke er et ord?