Categories
Mat Personlig

Utakknemlige beist

Bloody Mary ingredients
Nei, jeg refererer ikke til våre firbeinte julegjester, som jeg nettopp har gjesteblogga om annetsteds, men til meg selv som ikke kan dy meg for å blogge om årets lille julegaveskandale, selv om jeg vet at de glade givere nok leser dette. Ha meg tilgitt, men dere ga worcestershiresaus til den sannsynligvis eneste familien i Norge der det ville finnes sterke følelser i den anledning 😀

La meg utdype: Under treet i forgårs sto det som ellers på alle måter var en uhorvelig kul gave, nemlig ei bøtte med ingredienser til Bloody Mary, komplett med chilivodka og nevnte saus. Jeg har ikke noe forhold til drinken fra før, men gleder meg til å prøve den ut. En annen ting jeg selv ikke har noe nært forhold til så langt, i motsetning til de fleste andre newthene jeg kjenner, er worcestershiresaus. Men da ei flaske av merke Heinz stakk opp av bøtta, visste jeg at sinnene ville komme i kok rundt salongbordet.

Lang historie kort: Worcester er svigerfars fødeby, hvor det meste av hans britiske familie fortsatt bor. Dette er ekte worcestershiresaus, og alt annet, særlig Heinz, regnes som juks, fanteri og, ikke minst, høyforræderi mot lokale arbeidsplasser.

Stormen blåste raskt over da min nisseniese fortsatte gavedrysset så jeg kunne lure bøtta ned under nevnte salongbord, der den var ute av syne og sinn for de fleste andre enn meg, som fortsatt er under opplæring når det gjelder å bli opprørt over amerikansk flaskesaus. (Det slår meg at en i min familie nok kunne oppnådd en beslekta effekt ved å servere arendalspils på boks, noe “alle” vet tappes i Oslo.)

Fortsatt god jul! (Og tusen takk for gaven, Marit og Remco, jeg lover at det skal skåles for dere når den konsumeres!)

Categories
Mat Morsomt

Snasne snoptriks

Det slo meg at denne veiledninga i å lage mandariner av modelleire er vel så interessant for amatørsnopmakere, kanskje særlig på denne tida av året. (Via BoingBoing)

Categories
Film&tv Mat

Pølser og kalkun

Oslos beste pølsekiosk ligger virkelig i Waldemar Thranes gate, cirka tjue meter fra jobb. Klemt inne blant høye bygninger, den har ikke engang et ordentlig skilt, men jeg har hørt den omtalt som Syverkiosken. Stusselig og nedslitt utenpå, men inni, å, inni, har de nytrukne wienerpølser fra slakter Skoglund, tjue sorter sennep og den hyggeligste pølsekioskbetjening en kan tenke seg. Selv har jeg visst nådd stadiet i kundeforholdet hvor det bak disken huskes hva jeg skal ha på (ketchup og sterk sennep, ingenting stæsj). Og da jeg i dag på vei til kino supplerte mine to spesial (pølser med brød og lompe) pliktskyldigst med et eple, ble jeg jammen spurt om jeg ville ha det vaska. “Det er hyggelig å servere gode pølser”, står det på en håndskrevet plakat de av og til har framme. Og de ser virkelig ut til å mene det. Nevnte jeg at pølsene er gode?

På kino så jeg Dagboken, som hadde sine lyse øyeblikk, men mesteparten av tida framsto som en parodi på seg selv, ikke minst da annen verdenskrig ble oppsummert på tre minutter med voice-over, komplett med bestevenn drept av bombe og frivillig sykepleiertjeneste. Hjelpe meg.