At Nasjonalbiblioteket og Kopinor planlegger å legge ut digitalisert norsk litteratur begrenset til norske IP-adresser irriterer meg noe vanvittig på et prinsipielt plan. Jeg har skrevet om landegrenser på veven før.
Det virker spesielt underlig når det er norske tjenester man snakker om. Dette prosjektet er langtfra det eneste eksempelet, ta for eksempel filmarkivet.no, som gjør det samme (men som etter hvert har utvidet til å omfatte mye mer enn “bare” norsk film). Jeg har nok mange ganger tenkt som Kristine Abelsnes i hennes kommentar til Eiriks bloggposting om norsk digital litteratur:
Hvor mange er det egentlig utenfor steinrøysa som leser norsk? Det er jo stort sett norsk materiale vi snakker om.
Riktig svar er vel egentlig “Ganske mange, men ingen vet”? I den innvandringsfikserte norske debatten har den omfattende emigrasjonen fra Norge lett for å komme i skyggen, og det finnes såvidt jeg vet ingen fullgode tall på hvor mange nordmenn/norsktalende som egentlig befinner seg i midlertidig eller permanent utlendighet. Wikipedia har en artikkel om norske statsborgere i utlandet, men den unnlater å telle med studerende, i tillegg til at det naturligvis ikke er noen forutsetning å ha norsk statsborgerskap for å være norskfødt eller norsktalende. Selv har jeg en gang deltatt i en norsktime på universitetet i Budapest. Norsklesende ungarere blir aldri noen majoritet noe sted, men ja, de finnes.
I tillegg til nordmenn i eksil og norsklærende kommer naturligvis dansker og svensker, som også i prinsippet kan lese norsk. Er avgrensing av nordisk distribusjon kanskje et viktig poeng når disse IP-sperrene settes opp? Det er helt sikkert prinsipielle jussiske grunner til at man trekker IP-sperrer raskere enn sin egen skygge i slike spørsmål, men for denne ikke-juristen virker det likevel rart.
Det kommersielle potensialet i dette markedet av norsklesende utenfor Norge virker ikke overveldende (men jeg skulle gjerne se tall på hvor mye norsk litteratur på norsk som selges til/i utlandet årlig, og skal så gjerne la meg overbevise hvis tallene tyder på at jeg tar aldeles feil). Derimot slår det meg at de burde kunne utgjøre en ekstremt takknemlig del av publikum om en faktisk maktet å gjøre disse tjenestene åpne nettopp for dem, som har mye mer kronglete tilgang på norske kulturprodukter enn oss som bor et steinkast fra nærmeste Norli (ja, man kan bestille på nettet, men internasjonal frakt koster tid, tar penger, og er ikke alltid tilgjengelig.)
Jeg skjønner rett og slett ikke hva man mener at man taper på å holde tilbake kulturprodukter fra dette markedet. Det brukes store summer hvert år på å spre norsk kultur til utlandet gjennom diverse Utenriksdepartement-sponsede arrangementer og institusjoner som Norla. Hvorfor skal man bruke offentlige midler for å sørge for at norsk kultur på norsk ikke spres til utlandet? På hvilket plan er dette god kulturpolitikk, eller kulturpolitikk overhodet?
Så er det nå ikke bare kultursektoren som “glemmer” folk utenfor landets grenser, heller. En av Norges største nettrariteter må være stillingsdatabasen til Nav, tidligere Aetat, som etter alle disse årene fortsatt er stengt mellom 23 og 07 norsk tid. Superpraktisk for utenlandsstudenter på jobbjakt, til dømes. Eller alle i Norge som sitter oppe nattestid og grubler på hva de skal bli når de blir store, for den del. Var det noen som sa “døgnåpen forvaltning”?
Begrepet universell utforming er tilsynelatende på oppadgående i det offentlige; prinsippet om at man ved å senke terskler og legge til rette for spesielle brukergrupper, bedrer tilbudet og tilgjengeligheten for alle. Den automatiske døråpneren er ikke bare nyttig for funksjonshemmede, men også for andre som for eksempel har mye bagasje. Det er et aldeles utmerket prinsipp. Men alle disse brukersperrene er perfekte eksempler på det motsatte; ved å heve terskler og prøve å beskytte særinteresser, ender man opp med et tilbud som blir dårligere for alle, for eksempel nordmenn i Norge som bruker svenske ISPer, får svensk IP og utesperres fra tjenestene. Har noen et godt navn på vrengebildet av universell utforming?
Det er på høye tid å innse at steinrøysa faktisk er internasjonal.
