Category: Litteratur

Enhver litteraturlesning i skolen kan bare bli bruddstykker. Det må da bli lærebokens opgave å vise den sammenheng hvor bruddstykkene hører hjemme. I min fremstilling har jeg ansett det som mitt viktigste mål å peke på denne sammenheng (…) Ut fra det synspunkt at det er sammenhengen mere enn boktitlene det gjelder, har jeg uten videre sløifet enkelte navn som pleier å paradere i lærebøkene, men som har mindre betydning for den hele litterære sammenheng.
I dag har vi vært i Tvedestrand, som nettopp er blitt Norges andre bokby. I et av antikvariatene der fant jeg Herman Ruges Norsk litteraturhistorie for gymnasiet fra 1925, og sitatet over er fra forordet. Jeg er svak for gamle husmorbøker og lærebøker og klarte ikke gå forbi denne. Bokbyideen er god, jeg håper virkelig de får det til å fungere i Tvedestrand. Men i tillegg til alle bokhandlene burde kanskje litt flere tenkt på hvor sulten og tørst en kan bli av å gå og se på bøker. Å finne et sted å spise middag, var nemlig ingen smal sak, men vi endte på bryggerestauranten Loggen, og deres hjemmelagde hamburger kan trygt anbefales 🙂

i denne omgang – leste ferdig bok fem i går, dvs. i natt. Er fortsatt jevnt over veldig godt fornøyd og enig med Nicholas Lezard i The Guardian om at lengden ikke er noe handikap. Her og der kunne teksten vært pussa mer – jeg blir for eksempel *litt* lei av alle referansene til Harrys adamseple etter hvert (puberteten, jada, jeg skjønte den på første forsøk, og jeg tror ikke de yngre leserne heller trenger så mange gjentakelsene for å ta den) – men alt i alt er det ikke vanskelig å begripe at denne boka har tatt tid, og at Rowling stort sett ser ut til å ha fått den tida hun trengte.

Det gleder meg ellers stort å få støtte i noe annet jeg har gått og tenkt litt på – nemlig at Snape-figuren så langt har vært mer interessant i filmversjonen enn i bøkene, selv om han får bli litt mer menneskelig i denne siste. Ellers synes jeg ikke filmene har allverdens å tilføre, men Alan Rickman (som jeg, tilfeldigvis, er en ganske stor fan av) er et klart unntak. Snape er heller ikke den eneste som får litt mer dybde i den siste boka, mener Lezard:
One question that had bothered me as much as anything else was whether these Muggle relatives were ever going to be granted a shred of humanity. In this book one of them is, if fleetingly; and so, interestingly, is Snape, whose cinematic incarnation in the supremely charismatic form of Alan Rickman tells against his charmlessness in the novels.

Og neida, jeg skal ikke si et pip om hvem som dør. Rowlings hint om hva som skjer i nummer seks begynner vel snart å komme, men jeg har fått min Potter-dose for ei god stund nå.

Denne helga har stort sett gått med til tre ting – å være totalt oppslukt av Harry Potter 5, sniffing av Lady halvblank (dvs. maling av kjøkkenskap) og en tur på kino for å se Hva angår Schmidt, en langsom, morsom film der Jack Nicholson og Kathy Bates får vist hvor mye effekt en film uten masse spesialeffekter kan ha.

Potter er hovedgrunnen til at jeg ikke har fått svart på Thomas’ spørsmål om hva jeg mener er svakheter med “bare de leser”-hypotesen. Potter 5 er strålende, Rowling har fortsatt mange overraskelser i ermet og kan fortsatt få en leser hekta. Jeg er nå godt over halvveis og oppdaga for øvrig på bussen i går kveld at å lese Harry Potter er litt som å være på sjøen – alle andre som gjør det samme, vinker/hilser.

Det jeg mener er galt – eller i hvert fall trist – med å si at det er det samme hva barn leser bare de leser noe, er at veien blir så sørgelig kort til å frakjenne litterær kvalitet og godt språk verdi, når lesinga i seg selv blir det viktigste. Jeg er heller ingen tilhenger av å ha vidt forskjellige “regler” for barn og voksne, så gjelder hypotesen for barn, mener jeg den også bør være gyldig for oss “store”. Som Eirik påpeker, har det vært lagt fram lite belegg for at det å lese mye træsj, faktisk øker appetitten på god litteratur. Selvfølgelig trenger barn bøker som er lette å lese reint teknisk (selv om de også trenger noe å strekke seg etter der). Det betyr ikke at det må være dårlig språk eller dårlig litteratur. En del bøker som fenger barn, er forbausende komplekse – noen ganger skjønner jeg mindre av hva de gir barna enn hva de gir voksne lesere, men unger liker stort sett både Mummitrollet og Erlend Loes Kurt likevel.

Det er mitt inntrykk at alle vi som har meldt oss i denne debatten til nå, har lest en god del av begge deler oppigjennom (selv om Eirik kanskje har lest mindre barnetræsj enn resten). Jeg har lest både Stompa, frk. Detektiv, Evi Bøgenæs (selv om det smertet min mor) og Sagaen om Isfolket, for eksempel. Men skal jeg tippe, har vi alle hatt foreldre, bibliotekarer og/eller lærere som har sørga for at menyen når det kom til stykket ble ganske variert og inneholdt tekster og bøker som ga noe mer enn “bare” trangen til å lese videre, selv om jeg er helt med på at den trangen er viktig. Uten den hjelpa, og uten å ha vokst opp mellom stablene som er mine foreldres ganske velassorterte boksamling, vil jeg ikke banne på at jeg automatisk ville funnet fram til god litteratur. At noen tør å si noe om hva som er kvalitetslitteratur og godt språk, både for barn og voksne, er viktig! Hvor språklig kompetent, hvor skrivefør, blir en av å lese bare træsj? Hvis vi snakker om rein alfabetisme – å kunne sette sammen bokstaver til ord, er det mulig det har effekt, men hvis vi snakker om faktisk lese- og skrivekyndighet, om kritisk sans, sjangerforståelse, kildekritikk, breiere kulturforståelse – er da ei dårlig bok bedre enn et godt dataspill, et kryssord, et intrikat håndarbeid eller en god film?

Til slutt må jeg igjen få sagt at jeg ikke synes Harry Potter passer i træsjbildet overhodet. Generelt tror jeg barnelitteraturen som blir plukka opp av voksne, og som Jennie Bristow mener er infantiliserende, er god litteratur, og det at det er blitt kosher for voksne å lese barnebøker på bussen, er for meg noe av det bedre som har hendt litteraturen de siste åra.