Category: Litteratur

Når jeg ikke prøver å tråkle meg gjennom en ambisiøs stabel med faglitteratur, leser jeg for tida Philip Pullmans His Dark Materials-trilogi. Er bare på bok 1 ennå, men vet at jeg kommer til å lese alle tre, smått om senn. Dette er bra! Google fortalte meg at det er laget radioteater av serien, og i den anledning ble det tydeligvis arrangert et nettmøte med Pullman:
From Jonathon Hewlett-Davies
Q: Did you have any strange dreams that inspired you to write the story?
Philip Pullman:
A: No, I don’t rely much on dreams because it’s always oddly disappointing when you try and tell someone about a dream that you’ve had. The thing that seemed so exciting and mysterious to you is often as dull as ditchwater to somebody else. So I try to make things up when I’m awake.

Var aldri i tvil om at dette er skrevet av en lysvåken forfatter, jeg, da 🙂 Her trodde jeg forresten jeg skulle få høre stemmen til Mrs. Coulter, men ikke nok med at jeg måtte laste ned realplayer (som jeg ikke har hatt på evigheter) for å få det spilt av, pekerne til lydfilene ser ut til å være råtne… (Er det forresten noen som vet om jeg kan få andre programmer til å spille ram-filer?)

Ibsens Hedda Gabler var russisk adelsdame, skriver Aftenposten, som har intervjua en stipendiat ved UiO. Her vil jeg få lov til å være vrang og si at nei, det var hun ikke, hun er en rollefigur i et skuespill.

For ordens skyld: Det er journalisten som bruker formuleringa “hvem Hedda Gabler egentlig var”. Dette ser hovedsakelig ut til å være Aftenpostens vinkling, ikke forskerens. Både seriøse forskere og amatører/entusiaster kommer stadig med opplysninger om mulige historiske forelegg for litterære figurer, men hvilken vekt de selv tillegger opplysningene, og hvilken betydning disse opplysningene har for det litterære verket, er noe annet. Om Ibsens stykke kan kaste lys over disputten mellom Ibsen og Brandes, som denne forskeren mener, er det selvfølgelig interessant. Men helt siden Ibsen skreiv dette stykket, har det blitt sett, spilt, lest, tolka og satt stor pris på av en masse mennesker som ikke kjente til noe historisk forelegg for Hedda. Å formulere seg som om “nøkkelen” til stykket og den “egentlige” Hedda nå er funnet, virker temmelig misforstått, og en slik påstand gjør da i siste instans Ibsen mindre som kunstner? (Igjen, jeg hevder ikke at det er forskeren som gjør dette, selv om jeg – som det vel framgår – ikke hører til de som ser den biografiske forskninga som det mest interessante for selve litteraturen.)

Anbefaler, når jeg først er i gang, denne artikkelen i Salon om George Orwells faste avisspalte, hvor Orwells rosedyrking var ett av flere temaer. Er forfatteres skriverier om “dette og hint” interessante? spør artikkelen og kobler Orwells spalte til bloggformen.
In short, if you want to like Orwell as you do your friends, dipping into “As I Please” humanizes or relaxes him, but some of us don’t want our important writers in a relaxed mode, skriver Eric Weinberger.

Ok, så blir det visst en potterblogging til. Denne artikkelen var bare for snål (positivt uttrykk i min dialekt, jeg vet at det varierer) til å overse: The genes that make Muggles of most of us av Conrad Lichtenstein, som leder for institutt for molekylærbiologi ved Queen Mary-universitetet. Mens han ventet på Potter #5 funderte han på genetikken i Potter-universet og hva som må til for å bli trollmann og ikke muggle. Morsomt skrevet, men med gjennomført hensyn til hvordan genetikk faktisk fungerer og slik sett en artig innføring/repetisjon. Konklusjonene er heller ikke å forakte:
A tantalising hypothesis is that we Muggles must also carry the full genetic repertoire to be wizards or witches, skriver Lichtenstein. Tantalising indeed 🙂 (via forskning.no.