Kniser de etterpå? spør Terje Stemland i en Aftenposten-kommentar til tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Elfriede Jelinek.Spørsmålet er om akademien finner en tvilsom glede i å gi prisen til forfattere som “bokelskere flest” aldri har hørt om. Konklusjonen er:
Nei. Svenska Akademien tolker naturligvis Alfred Nobels mandat nøyaktig som de vil. Da må man ta med at de ønsker å markere seg som en besynderlig utgruppe i forhold til det de store leserskarer er opptatt av, at de slår i bordet og setter tingene på plass: Her er det vi som bestemmer, uaktet hva folk leser, for vi har integritet, er uforutsigbare og elsker å ta hele verden ved nesen!
Trolig kniser de etterpå.
Tonen er umiskjennelig anti-intellektuell (“folk flest”-retorikken er ikke helt ukjent), mens det som drøftes altså er en av verdens fremste utmerkelser for kunstnere. Men det verste etter min mening er at journalisten i stykket også fremmer en påstand om at Jelineks svenske oversetter nok har sittet i komiteen. Såvidt jeg kan bedømme av den svenske bibliografien, har to svenske oversettere arbeidet med hennes verk, så da er det vel to “mistenkte”. Det kunne ikke ha krevd mange telefonoppringningene å sjekke påstanden i stedet for å framsette den uten belegg.
Det kan ikke komme som noe sjokk på oen at havresekkpassende bukker florerer på kulturfeltet. Deler av systemet er da også på mange måter mindre gjennomsiktig enn store deler av næringslivet. Interessant hadde det vært om Aftenposten satte energien inn på faktisk graving i slike saker på kultursidene sine — follow the money, for svingende — i stedet for å komme med ubelagte påstander som setter en bestemt vinner i et dårlig lys. Særlig for ei avis som for tida selger seg under slagordet “Det er godt å vite.”