Espen har lagd en norsk avstikker på memet bøker en synes en burde ha lest, og mens jeg har grubla på min egen liste, har Eirik fulgt opp, og jeg grubler fortsatt, for jeg har verdens mest ambivalente forhold til lister, jeg liker dem, men synes de er umulige å lage. Min liste blir bare toppen av mitt private lille isfjell, men den er i hvert fall unummerert og jeg begynner med det som overlapper med de to andre:
- Kristin Lavransdatter — jeg har ikke engang sett filmen, derimot en uutholdelig lang dramatisering for scenen på turné i forbindelse med Lillehammer-OL, om jeg husker rett. Jeg er tålig sikker på at bøkene er uendelig mye bedre enn teaterversjonen var.
- Mer av Bjørneboe. Haiene holdt på å ta knekken på meg, jeg er nok ikke noen sjøfartslitteraturens quinde, men Bestialitetens historie har jeg en følelse av at jeg burde ha lest .
- Inger Hagerups samlede — ingen kommentar nødvendig, vil jeg mene.
- Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige — jeg har lest og likt en del Solstad, men ikke denne (og ingen nye siden Professor Andersens natt, men det føles mindre presserende).
- Maskeblomstfamilien — jeg har lest alle Saabye Christensens andre romaner, men her er det hull.
- I et rom, i et hus, i en hage — jeg likte aldri Finn Carlings høytlesning på barne-tv så godt som jeg alltid hadde en klar følelse av at jeg burde, og i voksen alder har jeg med meg den dårlige samvittigheten over ikke å ha lest bøkene hans.
- Skammen av Bergljot Hobæk Haff har jeg prøvd og gitt opp to ganger, og det gnager i den litterære samvittigheten.
Så er det nok et vell av bøker andre ville mene at jeg burde ha lest, og som jeg selv mener jeg lever godt uten, ikke minst i kategorien tjukke bøker skrevet av mannlige forfattere med etternavn som slutter på -stad. Og så er det alle de jeg ikke kom på, fordi jeg elsker og avskyr å lage lister.