Category: Litteratur

Categories
Litteratur

Ebokønsker for 2012

nrk.no utfordret sist uke en liten gjeng med ebokbrukere, deriblant meg, til å komme med våre ebokønsker for det nye året.

Teksten jeg sendte nrk, var som følger:

Mitt store ønske for norske ebøker i 2012 er at norsk bokbransje begynner å vise at de tror på det de skal selge.

“e-boken innebærer store muligheter, for alle, og forlagene er ivrige etter å ta disse i bruk”, skrev Mads Nygaard i en kronikk i Dagbladet her om dagen. Jeg vet ikke hvordan Nygaard definerer “iver”, men jeg har fulgt med på norske eboksatsinger siden Microsoft Reader-lanseringen i 2000 og synes vel egentlig at denne iveren burde ha materialisert seg bedre på et tidligere tidspunkt.

Selv om jeg savner sprudlende ebokformidlere i norsk bokbransje, savner jeg aller mest at bransjen viser at de har tro på eboka som produkt. De to viktigste endringene som ville demonstrere det for meg som høypotensiell bruker, ville være økt utvalg og tilgjengelighet. Utvalget av norske titler er altfor dårlig, og tilgjengeligheten er for kronglete. Adobe Digital Editions, som Bokskya bruker, er en skrekkelig lite brukervennlig løsning og gjør kjøpsprosessen mer smertefull enn den skulle trenge å være, samtidig som Adobes DRM legger store begrensninger på bruk.

Med standard Adobe-DRM må man gjøre seg til DRM-knekker for å få norske ebøker inn på en Kindle. Bokskya har tilbud om “mykere” DRM i form av vannmerking, men slik jeg har forstått det, gjelder dette ganske få titler, og det er helt og holdent opp til forlag og forfatter å velge dette. Som forfatter av en bok som aldri fikk særlig god spredning selv, kan jeg være bittelitt mer enn bare stor i kjeften når jeg sier at norske bøker flest antakelig står i større fare for ikke å bli lest av særlig mange, enn for å bli piratkopiert. Med vannmerket epub kan eboka uten videre konverteres til å leses på Kindle, per Bokskyas egen FAQ.

Jeg er en av mange nordmenn som forlengst har skaffet seg en Kindle. Det er mye å si om Kindle, og representanter for bransjen gjør det hele tida. Men det viktigste å si om Kindle i denne sammenhengen, tror jeg likevel er dette: I den grad nordmenn har lesebrett, er det i overveiende grad Kindle de har. (Noen burde virkelig prøve å finne ut hvor mange kindler som er i bruk i Norge nå.)

Pakka som er det norske eboktilbudet per i dag, framstår dermed lite fristende: Utvalget i titler er tynt, kjøpsprosessen er tungvinn, og formatet er ikke kompatibelt med det vanligste lesebrettet. Ivrige forlag bør gjøre noe med denne situasjonen i 2012.

I dag er saken kommet på nett: Advarsel til bokbransjen: – Slutt å surre. De andre som er intervjuet, er Anne Oterholm, Arne Krokan, Thomas Brevik, Anders Hofseth og Thomas Gramstad.

Jeg synes alle de andre har gode poenger, men i motsetning til Anne Oterholm og Arne Krokan haster jeg ikke så veldig med en streaming-aktig tjeneste for ebøker. Dagens DRM-kontrollerte ebøker er jo i praksis bare leie med mindre man aktivt stripper DRM, så jeg skjønner ikke helt Oterholms “Et tilbud til dem som ikke har lyst til å eie e-bøker, men er fornøyd med å lese dem på nett.” Hadde jeg virkelig eid boka, kunne jeg disponert den fritt, som Thomas Gramstad fra EFN ikke overraskende gjør til sitt hovedpoeng.

Jeg vil også trekke fram dette sitatet fra nerdebibliotekar par excellence Thomas Brevik:

Hvis forlagene vil selge flere ebøker, mener jeg at de burde satse mer på faglitteratur i elektronisk format. Det er noe jeg tror mange ønsker seg.

No kidding. Ved siste sjekk på norli.no fant jeg drøye 1700 norske eboktitler, hvorav under 150 titler var kategorisert som fag- eller faktabøker. De norske eboksatsingene har siden den første i 2000 underlig nok vært tydelig vinkla mot skjønnlitteratur, og det ser neimen ikke ut til å gi seg. Hvor blir faglitteraturen av?

Jeg ser ingen akutt mangel på innsatsområder på ebokfeltet, nei.

Categories
Bibliotek Litteratur

Den ensfargede barneboka

Jeg elsker biblioteket. Jeg elsker å låne bøker, å ha tilgang til nytt og gammelt, å kunne prøve seg fram i hyllene, finne noe man liker, og så låne mer av det samme, og så prøve noe nytt igjen.

De siste par årene har jeg vært relativt fast inventar i barneavdelingene til mine lokale bibliotekfilialer, men med litt mer blandede følelser enn før. Bosatt på Tøyen har vi to filialer i gangavstand; Gamle Oslo og Grünerløkka. Felles for begge bydeler og filialer er at man ser mange brune fjes. Sønnen min er ett av dem (det vakreste!).

Det som har gjort bibliotekbesøkene mer bittersøte for meg er å oppleve at dette mangfoldet fortsatt er bortimot fraværende i hyllene med norske barnebøker. Og tro meg, jeg har vært gjennom de fleste hyllene nå, spesielt bildebøkene, og det er virkelig virkelig tynt. Mine bevis er muligens anekdotiske, men husk at the plural of anecdote is data.

Joda, det finnes unntak, hovedsakelig i form av oversatt litteratur. Selv litteratur oversatt fra dansk og svensk ser ut til å gjøre en bedre innsats enn den norske, men det er ikke voldsomt mye å ta av der heller.

Og dette er på ingen måte bibliotekets skyld. De har tross alt det meste som har kommet ut av norsk barnelitteratur de siste 40 årene eller så. Jeg har snakket med barnebibliotekarer som fortviler over det samme som meg. Det er tilfanget det skorter på.

Med ujevne mellomrom hører jeg klager på at norske lærebøker skal være så “politisk korrekte”. Jeg har hørt dette fra lærebokforfattere (som føler friheten sin innskrenket) og hvite foreldre av hvite barn (som synes det er krampeaktig). Jeg har nok aldri hørt klagen fra noen som har opplevd at de selv eller barna deres har vært grovt underrepresentert noe sted.

Det er mulig norske lærebøker lages med millimetermål for samer, feminister, damer med hijab, menn med barnevogn og barn med krusete hår (jeg sier mulig, selv har jeg sett svært lite av dette så langt i min skoleforelderkarriere). Men om så er tilfelle, foretrekker jeg dette framfor alternativet. Flytt blikket over til barnebokhylla, og du ser hva forfattere, illustratører, redaktører og markedsavdelinger kommer opp med når ingen holder telling.

Bokbransjen gjør en slett jobb, men det er altså ikke veldig mye bedre på film. Kontrasten var ekstrem da vi i en skoleferie gikk for å se filmvisning på Grünerløkka bibliotek. Filmen var “Radiopiratene”, og på lerretet var det ikke ett brunt fjes å se. I salen var jeg den eneste hvite.

Drama-produksjoner for tv er noe bedre, med unntak for advents-tv, da etnisk mangfold simuleres ved hjelp av røde og blå luer. Hiphop-serien AF1 har vært en stor hit i mange norske hjem, også vårt, men det sank i meg da jeg skjønte at alle ikke-hvite roller var redusert til bipersoner i andre sesong. Om dette var bevisst eller ubevisst, var det uansett deprimerende.

På engelsk finnes uttrykket “white privilege”; de hvites privilegium. Det er påfallende hvor fraværende et slikt begrep er i den norske debatten om, vel, noe som helst. Og hva er de hvites privilegium? At det å være hvit er noe man sjelden trenger tenke over, det regnes som normalen og alt annet som unntak. For eksempel:

  • Det finnes én farge som regnes som “hudfarge”. Prøv å finne plaster som passer afrikansk hud.
  • Som hvit slipper man i all hovedsak å bli symbol eller representant for andre med samme eller liknende hudfarge/bakgrunn/religion.
  • TV, film og bøker er fulle av ansikter som likner ditt eget.

Løsningen blir ofte å prioritere bildebøker og tegneserier som handler om dyr. Men selv der viser privilegiet sitt ansikt, og gjett hvilken farge det har? Her om dagen leste vi en nydelig (om enn sløvt korrekturlest) bok om dinosaurene og ginkgo-trærne. Nå er det slik at disse trærne først og fremst er kjent fra Asia, men i en norsk barnebok har også de bleke ansikter og lange neser.

Så hva ønsker jeg meg? At man begynner å se seg rundt, og se på om boksidene og rollebesetningen reflekterer dagens Norge. At man, i stedet for å fnyse om “korrekthet” tenker på at både kunstopplevelser og læring trenger elementer av gjenkjennelse. Det skjærer meg i hjertet hvor sjelden en norsk bok eller film kan tilby sønnen min og skolekameratene hans dette. Disse bøkene speiler jo faktisk heller ikke virkeligheten til mange av de hvite barna, som har skolekompiser og familiemedlemmer av alle slags bakgrunner og farger, mens bøker og filmer sitter fast i et slags evig 60-tall.

Mer å lese:

Categories
Litteratur Teknologi

10 ting jeg hater ved ebøker (og likevel er de bedre enn papir)

Bloggposten er basert på et “foredrag” for Girl Geek Dinners Oslo 9. juni 2011.

  1. Jeg hater at vi aldri blir ferdige med å snakke om ebøker som noe nytt.
    Eboka er 40 i år. Den første prosjekt Gutenberg-boka ble knot(t)a inn med BARE STORE BOKSTAVER i 1971. Det var forresten den amerikanske Uavhengighetserklæringen som var teksten.

    Det som regnes som den første dedikerte leseplata, Rocket eBook, kom i 1998. Til og med i Norge begynner det å bli lenge siden første lansering, den kom i 2000, med et veldig begrenset antall titler. Her er en oppsummering ved ebokas ettårsdag i Norge. Den gangen var formatet Microsoft Reader, som jeg sant å si trodde lå på historiens skraphaug, men som visstnok fortsatt har sin egen nisje.

  2. Maskinvaren for eblekk er for dårlig eller for dyr. Jeg er på min tredje Kindle. Den første hang seg opp, den andre tålte ikke kulda i vinter. Flere av konkurrentenes lesebrett har nok bedre maskinvarekvalitet — jeg har selv prøvd Sony Reader som nok er mer robust på mange måter, men de er gjerne dyrere, og for min egen del er jeg bare ikke til å rikke bort fra Kindle-modellen med nedlasting rett til brettet.

    Innebygget lyskilde er også en utfordring på maskinvaresida, hittil har de ofte vært klønete plassert og/eller brukt for mye batteri. Sony hadde en variant med lys langs kanten av skjermen, som ga for dårlig lys på midten og mye gjenskinn, samtidig som batterilevetida ble drastisk redusert. Kindle har også hatt minst ett omslag til lesebrettet som i noen tilfeller har fått brettet til å kræsje. Maskinvaremessig er det definitivt litt å gå på.

  3. Formattering og typografi er ofte under pari. Indeksen i en typisk Kindle-bok er en vits eller en fornærmelse litt ettersom man ser det; bare en liste med ord hvor sidetallene pliktskyldigst er fjernet. Ingen pekere, lenking, etc (Flaks for norske bøker at de nesten aldri har indeks.) Gamle bøker er gjerne fulle av OCR-feil, dvs tekstgjenkjenningsfeil fra scanning, men selv helt nye bøker kan ha nok typografiske artifakter til at man kan lure på om noen i det hele tatt har åpnet boka og lest noen sider. Antakelig har de ikke det, autoformatteringen ser ut til å være helt dominerende. Jeg har for eksempel ei bok der ordet “people” konsekvent er etterfulgt av en bindestrek. Jeg fullførte boka, men litt slitsomt i lengden var det utvilsomt.

    Her anbefaler jeg å lese India Amos, som jobber med bokdesign og gjør kampsak av vakrere ebøker og mer brukervennlige applikasjoner. Les eller hør for eksempel denne presentasjonen av avhandlingen hennes, “PAPER SMELLS NICE I READ IT IN THE TUB”

  4. I lys av forrige punkt hater jeg at prisene ikke står i forhold til innsatsen. Noen ganger er ebøker dyrere enn paperback, selv når lite tyder på at mer enn en halv arbeidstime har gått med til produksjonen.

    Tar en eventuell porto med i regnestykket, ser forskjellen i totalsum annerledes ut, men det framstår fortsatt ikke som rimelig.

  5. Én grunn til at ebøker er såpass lite pene, kan være at de fortsatt er nesten utelukkende tekstens domene. Med eblekk er illustrasjonene for dårlige — og kan som regel ikke forstørres, i motsetning til teksten.

    At eblekk så langt heller ikke har farger gjør at det forblir uaktuelt for nesten alle barnebøker og mange fagbøker lenge ennå.

  6. Jeg hater regionkoder. Amazon har rundt 980 000 titler for amerikanske kunder, 600 000 for norske. Dette er en begrensning som kommer av forlagskontrakter om rettigheter til salg og distribusjon, en modell som egner seg eminent elendig for digitale produkter.

    Her ser vi det samme med ebøker som med en del musikk, film og tv-serier over nett: betalingsvillige kunder får ikke produktene de ønsker seg uten å feike adresse i et annet land – eller gå til fildelingsnettverkene.

  7. Inkompatible formater. Her er det mange som har svin på skogen, det hadde for eksempel vært vidunderlig om Kindle forlengst hadde gått for epub-standarden i stedet for en videreutvikling av mobipocket. Kjøp fra tre forskjellige leverandører og risiker å måtte forholde deg til like mange forskjellige programmer for nedlasting, overføring til leseplate, etc.

    Adobe Digital Editions har toppet min tungvinthetsliste hittil, og jammen er det ikke ADE som brukes av norske Bokskya, som med rette har fått gjennomgå mye for manglende brukervennlighet. En av grunnene til at det ofte blir så tungvint, er mitt neste hatpunkt.

  8. Jeg eier ikke ebøkene mine. De fleste av dagens DRM-løsninger for opphavsrettskontroll med produktene gjør ebøker til leie mer enn eie. I Kindles tilfelle har man ikke engang full eiendomsrett til egne notater. Mange vil kjenne til saken med 1984 av George Orwell, som ble gitt ut som ebok av et forlag som viste seg ikke å ha rettighetene. Amazon trakk boka tilbake og tok folks notater med i dragsuget. I ettertid har Amazon rett nok beklaget, men koblingen med notatene består. Får man tilbud om en oppdatert Kindle-bok, er prisen fortsatt at alle gamle notater blir borte.

    Richard Stallmann brukte nettopp 1984-saken som eksempel på at ebøkene angriper friheter vi hittil har tatt for gitt. Et av hans eksempler er å kunne kjøpe bøker anonymt.

  9. Jeg hater at norske ebøker er mangelvare og kommer for seint og for vanskelig. Det må være en sjanse for at akkurat den boka jeg har lyst til å lese, finnes som ebok. Det må ikke være sånn at jeg må lete blant det som finnes etter noe jeg kunne tenke meg; det er å forlange altfor mye av kundene sine.

    Norli.no har 84 fagbøker i sitt eboksortiment, som såvidt jeg har skjønt er identisk for stort sett alle Bokskya-forhandlere. Åttifire — i går var det 83, så det går visselig framover. Gruppert i én klump under ”fagbøker”.

  10. Og da har vi kommet til det jeg hater aller mest ved ebøker, og det er manglende evangelisering, for ikke å si manglende tro på eget produkt fra de som skal selge bøkene. Seriøst, hvor er entusiasmen? Crappy maskinvare og alt annet til tross, jeg elsker Kindlen min — og Kindle-appen på mobilen, som jeg leser mye mer på enn jeg først hadde trodd. Jeg elsker at jeg kan skaffe meg ordentlig lesestoff nesten hvorsomhelst og nårsomhelst, at boka husker for meg hvor jeg er, at eblekk er suverent i sola, genialt for busspendling, at jeg kan synkronisere og lese videre på mobilen når Kindle er glemt eller ikke fikk plass i veska. Amazons utvalg er stort nok til at jeg relativt sjelden føler jeg går glipp av noe&emdash;beklager, norsk bokbransje.

    Jeg er skikkelig lei romantiseringen av papir. Hvor lenge har vi fått høre regla om at ingen vil krølle seg sammen i godstolen med en lesedings som ikke er av papir? Det er jo tull. Hvor er kampanjen med ebokkosebilder? Som viser Julie på trikken med perler og Kindle? Eller meg med lesebrett på et pledd i Sofienbergparken? Mannen min på vei til flere timers togtur med bare lesebrettet under armen? Papir går lett i stykker. Det tar plass i huset og i bagasjen. Kjipe paperbacks har ofte liten, gnidrete faksimileskrift og mye dårligere kontrast enn eblekk.

Her er noen få av en filliard gode grunner til å foretrekke ebøker:

  • du kan kjøpe dem fra hvor som helst og få dem med én gang
  • ingen kan se hva du leser. Conspicuous consumption-faktoren er nesten null. Du ser akkurat like seriøs ut med lesebrettet ditt om du leser Krig og fred eller den erotiske romanen som for øyeblikket er Amazons sjette mest solgte ebok.
  • du har kontroll over skriftstørrelsen. Svaksynte og trøtte kan gå opp i størrelse. Noen lesere og applikasjoner lar deg også velge font.
  • de tar ikke opp hylleplass
  • de tar minimal plass i bagasjen
  • de lukter ikke (boklukt er sterkt oppskrytt, det vet alle som har sniffet litt for lenge på noe fra barnebiblioteket)
  • jeg kan ha med meg så mange jeg vil og skifte lesestoff med skiftende humør
  • de fungerer aldeles utmerket til lineær tekst med lite illustrasjoner, som nå engang er den typen bøker noen av oss leser mest av

Jeg ser og hører slike erfaringer spredd blant de som leser ebøker selv. Jeg hører det aldri brukt i markedsføring. I det store og det hele merker jeg lite til markedsføring av ebøker, særlig i Norge. Og hvor er romantiseringen, poetiseringen?
Enn så lenge er det word of mouth som gjelder, så her er et eksempel, i form av den mest poetiske eboktweeten jeg har lest hittil. Den kom fra Martin Bull-Gudmundsen, som også er oppriktig glad i lesebrettet sitt:

Når jeg legger øret tett inntil lesebrettet mitt og trykker på knappen for sideskift, kan jeg såvidt høre lyden av bokstaver som blir til.