Category: Film&tv

I går så jeg Catch Me if You Can. Morsomt, jada, og Leonardo DiCaprio var i storform, men også laaang. De siste Spielberg-filmene jeg har sett (AI – jaiks! – og Minority Report) kunne begge vært kutta bakfra uten store problemer. Denne var ikke noe unntak. Snaue to og en halv time er leeenge, særlig for en film som mest er morsom og stilig. Noen særlig dybde kan den bare ikke beskyldes for. DiCaprio er egentlig en god gutt som bare vil ha fars anerkjennelse og se foreldrene gjenforent – svindlene hans framstilles nærmest som forbrytelser uten offer. Tom Hanks er både komisk og litt stakkarslig – å være statsansatt er en ydmykelse i denne filmen. Og synet på Europa, well “- Hvis du drar tilbake til Europa, råtner du i fengsel!” roper Hanks etter DiCaprio. Ærlig talt.

Tidligere på dagen mislyktes jeg i å gå forbi dvd-salget på Videonova og kom hjem med både Jean de Florette og Manon og kilden, som jeg ikke har sett på årevis. Gleder meg til gjensynet – så kan Spielberg synes franskmenn er så usiviliserte han bare vil. Hah.

Jeg er en sucker for “hvor i allverden ble det av dem”-reportasjer og denslags og syntes derfor Expressens artikkel Vänstern kan ta en rövare var morsom lesning. Kort fortalt: Hanna Zetterberg, en gang Ronja i filmversjonen av Ronja Røverdatter, kan bli ny leder i svenske Venstre etter den famøse Gudrun Schyman. Røverpappa Börje Alstedt går god for Zetterberg, som skal ha vist stor integritet alt i en alder av ti år. At hun nå har begynt å hive rundt seg med fyord som “prosess”, får hun heller være tilgitt.

Endelig har jeg fått sett Sense and Sensibility (1995)-dvden jeg fikk til jul. Stas! Har naturligvis sett filmen før, men ser den gjerne igjen og lever fortsatt i fersk dvd-spiller-eier-rus – griper begjærlig (nesten) hver smule av ekstrastæsj som dvd-produsenten måtte kaste til meg. Denne utgaven hadde to sletta scener, kommentarspor (det har jeg foreløpig ikke hatt tålmodigheten til å prøve ut) og Emma Thompsons passe morsomme takketale fra Golden Globe-utdelinga. Også har filmen Alan Rickman, og for noen av oss er det et argument i seg selv. (Har du sett Harry Potter-filmene? Snape-figuren er omtrent den eneste som er mer interessant i filmene enn i bøkene.) Ellers er det ganske imponerende at den etter hvert velkjente halvklønete og litt tørre stilen til Hugh Grant kan passe såpass godt i et Jane Austen-drama. Filmen var et trivelig gjensyn – takk til nissen på Gruben 🙂