Author: Jorunn

Lynn holder meg forsynt med sine ferdigleste numre av The New Yorker, en type publikasjon en kanskje egentlig bare kan drømme om å få på norsk.

Takket være en New Yorker-artikkel (også tilgjengelig inettutgaven, viser det seg) har jeg nå lært om en leksikon- og ordboktradisjon som hadde gått meg hus forbi: Å legge til oppdiktede oppføringer for å beskytte opphavsretten til verket. Når noen for eksempel skriver i et oppslagsverk om fotograf Lillian Virginia Mountweazel, vites det at de har kopiert 1975-utgaven av New Columbia Encyclopedia, siden det er det eneste stedet hun har eksistert.

Jeg mener å huske at VGs nettutgave benyttet et liknende triks for noen år siden da de mistenkte at Nettavisen kopierte fotballkampkommenteringen deres — de la inn noe som ikke hadde skjedd på banen (tro om det var et mål?) og som umiddelbart dukket opp også hos Nettavisen.

Nå lurer jeg på flere ting. Finnes det en bevisst bløff i Store norske, for eksempel? Og hvordan harmonerer denne tradisjonen med tradisjonelle leksikas tendens til rettferdig harme over uetterrettelighet i for eksempel Wikipedia?

Når det gjelder det falske ordbok-ordet som nevnes i artikkelen, og som jeg ikke skal avsløre her, hadde Claudio den beste kommentaren — når dette ordet nå har blitt kopiert og gjentatt så mange steder som det har blitt, hvem kan da fortsatt si at det ikke er et ord?