Categories
Litteratur

Feriefunn 4: Kiffe kiffe demain

På vei hjem fra London overtalte jeg meg selv til en siste “to bøker for prisen av tre”-deal (eller var det omvendt) og fikk blant annet med meg Just Like Tomorrow. Fransken min er dessverre ikke stiv nok til å lese romaner i original lenger, og denne er attpåtil skrevet på slang.

Forfatter Faïza Guène er fortsatt i tenåra, bor i en forstad til Paris, er såkalt annengenerasjons innvandrer fra Algerie og bruker verlan litterært. En bakgrunn og en type stemme som ikke akkurat er overrepresenterte på bokmarkedet verken i Frankrike eller her hjemme.

Absurd nok brukes det på omslaget et sitat fra Elle magazine, som har kalt Guènes marokkansk-franske heltinne Doria for en “tenåringsversjon av Bridget Jones”. (Som i sin tur selvfølgelig skulle være en nittitallsversjon av Elizabeth Bennett i Stolthet og fordom, selv om i hvert fall jeg aldri helt har skjønt hvordan Helen Fielding fikk det komiske vasehuet Bridget ut av boklige og hovmodige Lizzie Bennett.) Antakelig skyldes sammenlikningen ett av tre:

  1. Anmelderen har ikke lest boka, men har fått med seg at det er noe vagt dagbokaktig.
  2. Anmelderen har bare lest én annen bok, så sammenlikningen falt seg naturlig på den måten.
  3. Anmelderen antar at bladets lesere ikke har lest så mange andre bøker og at en mer treffende sammenlikning ville virke fremmedgjørende.

Grovt villedende er det uansett. Lett-tygd chicklit er dette ikke.

Utgangspunktet for tittelen er at Doria ikke ser noen grunn til å vente at morgendagen blir noe bedre enn gårsdagen eller dagen i dag. Med andre ord relativt dystert, heldigvis med rom for en del (galgen)humor og bittersødme. Dette er til de grader ikke sex og singelliv, men mat på krita og klær på veldedighet med trykk du ikke forstår, så du er halvveis gjennom skoledagen før noen forklarer deg at det du trodde var en genser, er en halv pyjamas med “Søte drømmer” på.

Det finnes flere gode intervjuer med Guène på nettet, blant annet dette i Guardian og dette i Svenska Dagbladet. Boka kommer på svensk i høst, jeg har ikke funnet noen informasjon om forestående norsk oversettelse, men den engelske kan anbefales bare en hopper over blurbene …

Categories
Feminist Politikk

The Blame Game, eller Mens vi venter på Super-Karita

Det er en politisk snarvei ut av problemet å gjøre voldtektsmannen til en slags satan, et monster. Hver eneste gang man fokuserer på voldtekt blir det snakk om overfallsvoldtekter. Faktisk er det slik at de fleste voldtektene skjer av en gutt jenta kjenner, sier hun.

Det er neimen ikke bare Jan E. Hansen som rører i sommerens voldtektsdebatt. Fett-redaktør Hanna Helseth mener staten bør betale drosje for redde jenter.

Jeg oppfordrer alle kvinner som tar taxi i frykt for voldtekt om å sende regninga til Karita Bekkemellem. Send gjerne en regning til den kommunen du bor i også.

Hmmm, så hvis jeg er redd for skumle menn som jeg kjenner, skal jeg hoppe i ei drosje og sende to kopier av regninga til staten og kommunen. Blir begge refundert, kommer jeg ut med overskudd!

Så lenge myndighetene ikke gjør noen ting for å forhindre seksualisert vold, skulle det bare mangle at de ikke betalte taxiregninger forårsaket av frykt for voldtekt.

Frykt for kriminelle handlinger bør altså være grunnlag for offentlig refusjon av utgifter! I hvert fall til Karita får løpt innom nærmeste telefonkiosk og skifta til superheltinnedrakt (hun er jo så glad i klær, hun kan sikkert få den sydd).

Jeg sier ikke at det ikke finnes mulige forebyggende tiltak i verden, men Hanna Helseth klarer neimen ikke å sette ord på hva det er hun vil ha, hun heller, eller for den del å underbygge dette med at myndighetene ikke gjør noen verdens ting. Voldtektsdebatten er nå ugjenkallelig agurksalat.

Categories
Teknologi

Det spørs vel om de ville få jobb i barne-tv

… men jeg synes deres versjon har sin egen -eh- sjarm.