Post- og teletilsynet skal legges til Lillesand, skriver Agderposten. Stor dag for en liten by, og Grimstad-ordføreren høres omtrent ut som svenskene gjorde da Norge “fikk” OL. Som arendalitt er jeg nøytral 😉 Noterer meg at dette er andre gang jeg hører/leser uttrykket “Agderbyen”, som altså skal bety området mellom Arendal og Mandal. Avstanden tatt i betraktning synes jeg “by”-betegnelsen er ganske underlig og lurer litt på hvem som fant på den.
Andersja sammenlikner diskusjonsgrupper/oppslagstavler og weblogger. Hovedpoenget ser ut til å være at en normalt når størst publikum via en diskusjonsgruppe. Det stemmer nok – websuperkjendisene med voldsomt gjennomslag er ikke så mange (i hvert fall ikke her tillands!) Personlig har jeg blitt en stadig større tilhenger av modererte diskusjonsgrupper i mange sammenhenger. Jeg har nesten gitt opp Usenet, og flere av e-postlistene jeg står på, genererer altfor mye støy til at jeg klarer/orker å henge med på alt. Steven Johnson sa det glimrende i Emergence – noen former for diskusjonsforum er som skapt for “the crank”, møteplageren som alltid kommer tilbake til de samme sakene, som føler seg kallet/forpliktet/gud vet til å kommentere absolutt alt. Johnson legger fram Slashdot-modellen som en god løsning – i hovedsak en sofistikert gruppeweblogg. Skulle gjerne sett at litt flere av verdens “cranks” hadde fått sine egne blogger og holdt seg der, men det er kanskje litt mye å drømme om. Poenget mitt er at umodererte diskusjonsfora som når ut til mange, uvegerlig vil tiltrekke seg støy, ulike former for e-pest (spam) og pratesjuke surpomper nettopp fordi de når så mange, og at noen av oss derfor heller vil trekke oss litt tilbake og finne andre filtre til informasjon på veven – for eksempel weblogger – og dermed kanskje ikke blir nådd av de store diskusjonsgruppene likevel.
Nettaviser flest bruker så lite bilder – og jeg tenker så lite over det – at jeg ble litt overrasket da det gikk opp for meg at bildene i dette intervjuet med Hilary Rosen i Wired Magazine er de første jeg har sett av dama som leder RIAA (de amerikanske plateselskapenes sammenslutning = de som tok knekken på Napster, blant annet). Jeg har nok sett for meg noe eldre og mer snerpete, men mine fordommer er visst av det snillere slaget.
“In Washington, it was understood that she was a paid lobbyist. Online, she might as well have been the Unabomber in a pantsuit. One Web magazine likened Rosen to the Antichrist and named her Beast of the Month.” Rosen skal ha mottatt både dødstrusler og hets knyttet til legningen sin – hun lever i lesbisk partnerskap og har ei datter på fire. Tittelen på artikkelen, som er milelang, men vel verdt å lese, er “Hating Hilary”. Dette minte meg om kampanjen P4 har kjørt mot Kultur- og kirkeministeren og måten mange har omtalt Økokrims Inger Marie Sunde på i forbindelse med saken mot Jon Johansen. I alle sakene burde det være mulig å se at dette ikke dreier seg om enkeltpersoner, men hele organisasjoner eller etater, selv om en misliker personenes stil, framtoning eller argumentasjon. Jeg kan ikke begripe at det er nødvendig å ty til persontrakassering for å få markert sin uenighet. Som regel er vel utsiktene til å bli tatt på alvor bedre om en lar det være – P4 har da også sluttet å ønske Dante-inspirerte endelikt over ministere og begynt å skrive formelle brev.