“… og hva vet jeg” er et underlig uttrykk. For meg er det omtrent i klasse med “det er jo så rart med det”, som var en av mine norsklæreres yndlingseksempel på språklig fyllmasse. En skjønner hva som menes, men ikke hvorfor det må sies.
Og direkte besynderlig blir det når uttrykket brukes i en sammenheng der den talende vitterlig burde vite, og attpåtil kunne forventes å være i stand til å uttrykke seg ganske godt skriftlig, for eksempel i en
bokanmeldelse i Aftenposten:
Amerikaneren Jon Fasman har snekret i hop sin utgave, en bok full av kunnskap om alkymistene og deres transformasjonstanker, om konspirasjoner, gnostisisme og hva vet jeg.
Anmelderen har kanskje ikke lest hele boka? Eller husker bare ikke hva den handler om?