Ja, jeg elsker Katamari

Det var ikke kjærlighet ved aller første blikk, men ved omtrent andre rull var jeg hekta: We love Katamari er uendelig rart, temmelig avhengighetsskapende, litt meditativt og veldig morsomt.

Bakgrunn: I et par år nå har Eirik og jeg lest om entusiastiske amerikanere som spiller Katamari Damacy, et japansk Playstation 2-spill som dessverre aldri ble utgitt i Europa. Nå er oppfølgeren kommet, den har blitt sluppet i Europa, og fristelsen var umulig å stå for — det var på tide å finne ut hvordan et spill som handler om å rulle en ball slik at ting fester seg på den, kan bli en verdenssuksess.

Spillet: Første opplevelse av We love Katamari var at spillet virket uendelig langdrygt, med mange lange innledninger og mellomspill. Spilleren kontrollerer en prins, som blir kommandert rundt av en konge, og denne kongen er ordrik og ganske repetitiv. Det hjalp stort da vi i andre forsøk oppdaget at det går an å hoppe over en god del av disse sekvensene uten å miste noe vesentlig for selve spillinga.

Og det er altså noe ganske fascinerende ved å rulle rundt og dekke katamariene med stadig nye lag av blomster, fisk, toalettsaker, snø, mammuter (nåja, bare én mammut foreløpig) og ikke minst slektninger(!). Det er minst én fetter å ta med seg på hvert nivå.

Dessuten er det krevende. Du styrer bare ved hjelp av spakene, og det er ofte lettere sagt.

For øvrig må jeg si at dette er det mest selvrefererende spillet jeg noen gang har spilt, det dukker stadig opp referanser til spillet selv og til spill nummer én. Gjør du det dårlig på ett nivå, får du høre at dette spillet er neimen ikke noe morsomt. For eksempel.

Jeg tror ikke neste trinn blir å skaffe denne lua eller bake denne kaka, men hvem vet.

I alle fall tror jeg det er på høye tid at jeg får lest The Japanese Mind, som jeg har liggende.