Beste oppfølger på lenge, lenge

I går leide vi Før solnedgang. Jeg har gleda meg veldig til å se den — vi klarte å gå glipp av den på kino — men jeg var likevel ikke helt fri for engstelse over om oppfølgeren kunne måle seg med Før soloppgang, og om den faktisk kunne “ødelegge” den første filmen ved å falle for for mange fristelser.

Engstelsen var totalt overflødig — jeg ble ganske bergtatt. Både Julie Delpy og Ethan Hawke er strålende gode, og det er fantastisk å se en film som er stort sett bare dialog, bære seg så godt, uten å bli pretensiøs, intenst klisjémessig eller rett og slett kjedelig. Det er også deilig å se at det finnes filmskapere som faktisk kan gi seg etter 77 minutter, selv etter å ha slitt i årevis med å få filmprosjektet finansiert.

En perfekt vårfilm, varmt anbefalt. Nok sagt:

To say too much about “Before Sunset” is to give the game away. Or, as Jesse himself says, “In the words of my grandfather, ‘To answer that would take the piss out of the whole thing.'” (Salon