Jeg har tenkt at jeg skulle ha lest Don’t Think of an Elephant!,
men i dag fant jeg George Lakoffs manifest på ChangeThis, og det er en OK kortversjon, selv om store deler av den går med til å snakke om hva Lakoff selv mener er gode amerikanske verdier.
Lingvisten Lakoffs utgangspunkt er at den amerikanske samfunnsdebatten er kuppet av republikanerne, som legger premissene fordi de lykkes i å styre begrepsbruken: “The conservativesʼ most powerful weapon is barely discussed, because it is barely comprehended”, skriver Lakoff. Dermed kan motparten si hva de vil, så lenge de beveger seg innenfor de språklige rammene som er lagt, spiller negasjonen ingen rolle. Klarer du å la være å tenke på en elefant om jeg eksplisitt ber deg om det?
Remember, donʼt just negate the other personʼs claims; reframe. The facts unframed will not set you free. You cannot win just by stating the true facts and showing that they contradict your opponentʼs claims. Frames
trump facts. His frames will stay and the facts will bounce off. Always reframe.
Framing matters. You need to know how it works.
Jeg synes tendensene i den norske debatten begynner å minne mye om det amerikanske bildet. Uttrykk introdusert av Fremskrittspartiet (som “fremmedkulturell” og “fjernkulturell”) kan ikke tas i bruk av andre uten at en bit av “partiet for folk flest” følger med. Og det å bli beskyldt for å være “politisk korrekt” er nærmest blitt et “gå direkte i fengsel”-kort som sier at du ikke har meningene dine på et selvstendig og rasjonelt grunnlag, mens motsatsen, det såkalt politisk ukorrekte, er det modige og frittenkende. I virkeligheten skal du i dag gå ganske ekstremt ut for å si noe som ikke er akseptert og gangbart i norsk politikk, og “korrekthet” er det vel strengt tatt ikke mange som bryr seg om lenger (kor e alle korrekturavdelinger hen? :)) For øvrig holder tenketankene på å gjøre seg gjeldende her også, jamfør “svenske biblioteker er venstrevridde fordi de ikke tar inn boka mi”-utspillet nylig, som fikk rikelig med oppmerksomhet, stort sett helt og holdent på egne premisser.
Lakoffs oppramsing av verdier framstår ikke som veldig interessant for meg. Delene om språk som premissleverandør opptar meg mest, og da anbefaler jeg like gjerne prøvekapitlene fra boka som er lagt ut på forlagssidene.
3 replies on “Ikke tenk på en elefant”
*mimre tilbake til retorikkundervisningen på historie*
det besynderlige er at dette er kjernelærdom i humanioria siden fagenes morgen (utøvelse såvel som gjenkjennelse), og likevel er det besynderlig fraværende kunnskap mange steder.
det finnes til og med et innarbeidet, meget godt akademinsk vokabular for beskrivelse av metodene. at store fag som medievitenskap og statsvitenskap (i min erfaring) ikke lærer det bort (2 vekttall klassisk retorikk eller litteratur hadde holdt) må jo være en svakhet.
(jeg må tilleggskommentere meg selv her… det beste eksemplet på dette i norsk politikk må vel være eu-debatten, hvor nei-siden var vinnende part i pressens scripting, uansett hvor pro-EU redaktørene sa de var)
Ja, det er besynderlig fraværende kjernelærdom det er snakk om, også blant de som vitterlig har eller burde ha lært det. Jeg tror imidlertid amerikanerne må ha fått en vidunderlig demonstrasjon på hvordan “reframing” kan gjøres med Jon Stewarts opptreden i Crossfire, etter rapportene å dømme:
(via http://www.boingboing.net/2004/10/15/jon_stewarts_crossfi.html)
Når opplevde vi egentlig noe sånt på norsk fjernsyn? Det er lenge siden jeg orka å se fjernsynsdebatter, men noe sier meg at jeg ville hørt om det hvis det hadde skjedd.