Forskning.no/Forskningsrådet konstaterer i dag at nordmenn er interessert i forskning, på bakgrunn av en intervjuundersøkelse SSB har utført for dem. I artikkelen om de foreløpige resultatene heter det at:
Flertallet er mest interessert i medisin og teknologi, men her er det klare kjønnsforskjeller: kvinner er mest opptatt av «myke» fag (medisin, miljø, humaniora), mens menn er mest opptatt av «harde» fag (teknologi, naturvitenskap).
Hvorfor dette krampaktige behovet for å kategorisere menns og kvinners interesser? Og hvordan kan medisin og miljø, som er så nært knyttet til naturvitenskapene, skilles ut og karakteriseres som”myke”? Hvordan har spørsmålene i denne undersøkelsen egentlig blitt stilt? (Eller er dette forskning.nos formuleringer? Jeg har ikke funnet noe om dette på SSB-nettstedet.)
Men aller mest undres jeg over hvor “mykt” og “hardt” i slike sammenhenger kommer fra i det store og det hele. Jeg skjønner ikke hva som er mykt med historie og lingvistikk, like lite som jeg ser hva som er så hardt med biologi og programmering. Det spørs om ikke det er omtrent like vitenskapelig fundert som våre forsøk på å gi ting kjønn.
Har noen vurdert å rekruttere Marit Åslein til forskningsformidling?
4 replies on “Myke minutter”
Du kan så si. Jeg stusser også over hvorfor naturvitenskap om medisin trekkes fram som helt forskjellige områder. Det er mulig at det er brukt en definisjon som legger vekt på veldig alternativ medisin. 😉
For en som har vokst opp med Øgrim og Ormestad så høres det ut som en interessant idé å la Marit Åslein formidle forskning.
Jeg synes jo alltid det er skrikende festlig når folk snakker om det myke humaniora også. Logikk og (data-)lingvistikk og formalanalyser er kanskje ikke det folk tenker på som kjerneelementer i humaniora (selv om det er nettopp det det er for tiden), men men. Grensegangene har endret seg litt gjennom tidene…
Min gamle italienske renessansehåndbok for unge menn konkluderte enkel med at alt kvinnelig var kaldt, kjølig, distansert og uten sterke følelser — mens debatten var hvorvidt dette var mindreverdig eller ikke. Mannen var emosjonoell og varm, det er kjernen i det maskuline (mente renessanselitteraturen). Konklusjonen var at de to var jevnbyrdige i ren yin-yang-stil.
Selvfølgelig er dette historiske kategorier, men hvorfor skal vi bry oss om hva et mykt fag som historie sier? 😉 Akkurat her synes jeg det er spesielt provoserende at det er Forskningsrådet som faller for fristelsen til å slenge rundt seg med så totalt uvitenskapelige kategorier.
Men jeg ser jo generelt at det er en tendens til å nedvurdere humaniora. Da Dagsrevyen lagde en reportasje hos Opera om problemet med å finne kompetent norsk arbeidskraft, inkluderte journalisten en “fem på gata”-aktig spørrerunde blant universitetsstudenter, som nådde sitt høydepunkt da han konfronterte en hovedfagsstudent i tysk og spurte hvorfor han ikke studerte realfag. Foruten idiotiet i å spørre noen som har tatt sin språkinteresse til et så høyt utdanningsnivå om de ikke burde valgt en helt annen studieretning, ble jeg intenst provosert både av nedvurderinga av hans valg og ikke minst av at journalisten tydelig ikke hadde begrep om at språkfag på så høyt nivå sliter vel så tungt med rekrutteringa som realfag gjør.
Det er da ingenting mykt med medisin! F.eks. når det gjelder kirurgi er det i stor grad et fysisk arbeid … De bruker en hel del instrumenter av varierende størrelser (til og med forskjellige typer sager!) og det kan også kreve en del muskelkraft, f.eks. ved keisersnitt når ungen må presses ut.
Har personlig stor respekt for leger, da jeg aldri hadde vært “mann” nok til å gjøre de tingene de gjør … Blir svimmel bare av å ta katta til dyrlegen, jeg.