Category: Nett

Akkurat da jeg hadde tenkt at SAS’ nettjeneste umulig kunne bli mye dårligere, ser det ut til at SAS Braathens med sin nye felles nettbestilling har klart å overgå seg selv/hverandre/det meste. Jeg husker fra tidligere av at lavprisbilletter er problematiske å bestille på nett hos SAS til byer hvor selskapet ikke flyr direkte. Men “Mo i Rana” står nå en gang i rullgardinmenyen i søkeskjemaet, så jeg forsøkte. Etter å ha fylt ut alt jeg kunne og trykket på “Vis flyavganger” ble jeg henvist til “Til eller fra andre byer som ikke finnes på denne siden”. Nå finnes jo faktisk Mo i Rana på den opprinnelige sida, og hva som menes med “andre” i denne setningen, kan en bare grunne over, men jeg gjorde da et nytt forsøk med det nye skjemaet jeg fikk opp.

Dette nye (for meg) skjemaet så ganske likt ut det som finnes på Widerøes sider, og som jeg har fått noenlunde fornuftige ting ut av før. Men se se, også dette går i krøll – etter å ha valgt “økonomi” og “laveste pris” hele veien, blir jeg tilbudt to bisnissbilletter for tilsammen snaue 10 000 kroner – økonomipris var nemlig ikke tilgjengelig for avgangene jeg hadde valgt. Selv om det vitterlig sto “økonomi” i “kabin”-kolonnen hele veien. For å sjekke, prøvde jeg omtrent samme forløp hos Widerøe, som ganske riktig kunne tilby billetter til økonomipris, såvidt jeg kan skjønne med samme flyavganger som SAS Braathens. WTF?

Tror det blir telefonbestilling, jeg.

New Scientist skriver i dag at amerikansk “sensurhjelp” til iranere bedriver egen sensur. Den amerikanske proxytjenesten IBB Anonymizer gir iranere som går via den, tilgang til blant annet vestlige nyhetsnettsteder som blokkeres i Iran.

Men med på kjøpet får de et annet filter, viser en rapport fra Harvard Law School. Ikke altfor overraskende er det trolig porno en har ønsket å sensurere, men med trunkering i alle retninger og “ass” som filterord, filtreres for eksempel “usembassy.state.gov”. Snakker om å skyte seg selv i foten, for ikke å si andre og høyereliggende kroppsdeler.

På morgenkvisten har jeg moret meg med The ESP Game, som går ut på å sette betegnelser på bildefiler hentet tilfeldig fra veven. To personer spiller med/mot hverandre, og spillet går videre til et nytt bilde når begge har brukt det samme ordet eller begge har gitt opp. Resultatene er ment å brukes til faktisk kategorisering av bildene. Noen ord, som regel ord som er brukt i bildet eller som tittel på bildefila, er “tabuord” og kan ikke brukes. Dette er nok ment å gjøre spillet vanskeligere/mer interessant, selv om det får noen underlige utslag.

Ideen bak spillet er ikke totalt ulik Everything2, som på mange måter fungerer som et slags spill rundt kollektiv oppslagsverksproduksjon, der du får poeng både for å skrive og for å vurdere andres artikler, og hvor du med tilstrekkelig antall poeng og artikler avanserer til høyere nivåer. Også i the ESP game må du for øvrig logge på med brukernavn og passord, men du blir ikke bedt om e-postadresse, så det er noenlunde anonymt. Poeng akkumuleres over tid, og jeg mangler nå noenogtjuetusen poeng for å forlate novisenivået. Mine prestasjoner til nå tatt i betraktning, ville det nok ta sin tid.

Men som med E2 har spillelementet også her noen bieffekter som kanskje ikke er så heldige – for den som spiller for poeng (og hvorfor skulle en ikke det, når det belønnes), blir det viktigere å komme til enighet enn å komme med et godt forslag. Etter spillet får du mulighet til å se ett av motpartens forslag for hvert bilde dere ikke ble enige om. Jeg kunne se at min motspiller tenkte helt annerledes enn meg, som, kjedelig nok, prøvde å bevare en slags ansvarlighet for metadataperspektivet. På et utsnitt med blant annet en NASA-logo (NASA var “tabuord”), hadde min motspiller foreslått “blue”. Et av bildene vi oppnådde enighet om, var et elefantbilde hvor begge foreslo “animal”. Men hvor meningsfylt blir det?

Det finnes sikkert de bibliotekarer og andre metadataeksperter som vil ta dette som nok et eksempel på bibliotekarenes uerstattelighet. Og det stemmer nok på den måten at jeg neppe tror kategorisering av bibliotekenes samlinger bør overlates til konsensusdemokrati blant lånerne – en tanke som kunne få noen og enhver til å våkne skrikende om nettene.

Men nettet er for stort til å tøyles med bibliotekarisk presisjon, og til gjengjeld fullt av kollektiv intelligens og lekenhet som kan utnyttes på nye måter. Carnegie Mellon University, som har laget ESP-spillet, skriver på sidene at det er “patent pending”. Jeg håper ikke det vil si at det kommer en patent på dette som gjør det vanskelig å videreutvikle ideen, for den er for god til å stagnere med dette morsomme, men noe mangelfulle spillet, som jeg for øvrig fant via BoingBoing.