sier Teknisk ukeblad om Internett. Hyggelig! Jeg kan ikke annet enn å oppfordre til å gjøre som de sier… Så ser jeg heller gjennom fingrene med at de hevder den er formidlet i en lett og populær pingvin; ikke godt å si hvor i systemet noen har begått en redigeringsfeil 🙂
Category: Nett
Under seminaret i går fikk jeg igjen høre noen si at kildekritikk er en del av den digitale kompetansen. Jeg kunne ikke vært mindre enig. Jeg vet at “allmenndannelse” er et ord som langt på vei har gått ut på dato, men jeg mener at kildekritikk bør være en del av allmenndannelsen, ikke noe som knyttes til digitale medier. Kall det mediekompetanse om “dannelse” er for spissborgerlig.
Jeg vil tviholde på at kildekritikk er noe som bør sitte i ryggmargen i enhver omgang med kilder, om de nå er muntlige, trykte, digitale eller analoge. Det irriterer meg grenseløst at nye medier alltid settes opp mot gamle mediers idealtilstand. Som når sammnenlikninger av blogging og journalistikk har som premiss at journalister alltid sjekker fakta, er kritisk undersøkende og objektive. Og som når trykte medier framstilles som i seg selv mer pålitelige enn digitale.
Da jeg gikk i grunnskolen, trodde jeg nok i fullt alvor at leksikon var fasit. Det måtte være et stort framskritt om skoleunger kunne lære at alle medier er feilbarlige, for ikke å snakke om hvor mange spørsmål som strengt tatt ikke har fasitsvar. I stedet snakkes det nå altså om kildekritikk som en del av den digitale kompetansen. Til det sier jeg: Norges førstedamer. Homser mot EU. Jayson Blair. Fra Reykholt til Bosporus. Talløse “[Sett inn avisnavn her] presiserer”. Digital kompetanse meg der jeg er høyest når jeg plukker bær. Kildekritikk er allmenndannelse.
Categories
Delingskultur og sjenerte genier
I går innleda jeg på et arbeidsseminar om digitale læringsressurser arrangert av Utdanningsdirektoratet. Mitt tildelte tema var hvordan en legger grunnlag for en god delingskultur, med Wikipedia som hovedeksempel.
Jeg tror kanskje jeg burde gjort det enda tydeligere enda tidligere i innlegget mitt enn jeg gjorde at intensjonen min ikke var å forsvare Wikipedia i ett og alt. Derimot forsøkte jeg å vektlegge aspekter ved Wikipedia som jeg mener er sentrale årsaker til at det er blitt så vellykka som delingskultur – Wikipedia bidras ivrig til, og det blir brukt. Da halvtimen min var over, tror jeg likevel poenget mitt var klargjort.
Så hva kan en lære av Wikipedia? Blant annet at en levende delingskultur må vektlegge åpenhet, deltakelse og spredning. Til en viss grad må en våge å gi slipp på kontroll. Dessuten stilte jeg spørsmålet: Er det tenkelig at lav terskel kan bidra til høy kvalitet? Skriveprosjekter (i likhet med komiteer og konferanser) ender ofte opp med å invitere de samme menneskene igjen og igjen, faste gjengangere (som ofte har så mange verv og oppdrag at de knapt har tid til å vie seg for oppgaven). Samtidig sitter mange som aldri dukker opp på invitasjonsradaren, på store mengder kunnskap. Ikke alle lykkes i eller ønsker å promotere seg selv i slike sammenhenger, men det behøver ikke gjøre dem mindre kunnskapsrike eller dårligere til å skrive. Til Wikipedia trenger du ingen form for invitasjon, ingen spesiell programvare, ikke et kjent navn. Wikipedia, påsto jeg, er de sjenerte genienes paradis.
Jeg fikk mange spørsmål om (mangelen på) kvalitetskontroll, forståelig nok. Og det er helt sikkert mye som kunne gjøres for å heve kvaliteten/kvalitetssikringa på Wikipedia, men jeg tror likevel det er et vesentlig poeng å holde terskelen lav om du virkelig ønsker å etablere en levende delingskultur, i dette tilfellet for digitale læringsmidler.
Gruppedebatten jeg deltok i etterpå, gjorde meg sterkere i min tro. Der kom det fram at nettopp det å få norske lærere til å dele det de produserer selv, er vanskelig. Det ble faktisk hevda at danske lærere deler langt mer villig. Kulturforskjellene mellom oss og våre nærmeste naboer kommer aldri til å slutte å forbause meg. Dette er nok en av flere årsaker til at Utdanning.nos ressursverksted ikke har lykkes i å samle mange ressurser – i følge deres egen representant.
Når en opererer med så motvillige delere, er løsningen neppe å heve terskelen ved å innføre streng kvalitetskontroll, som for eksempel fagfellevurdering, ett forslag som ble nevnt. Først og fremst må en få opp mengden deltakere, og det gjøres trolig bedre ved å gi folk følelsen av at de kan ha noe å bidra med, som Wikipedia faktisk lykkes i, enn ved å skape et trangt nåløye for deltakelse.
Opera Show-presentasjonen min fra innledninga er lagt ut her: En kultur for å dele. Hvis du bruker Opera, trykk F11 og bruk PgDn for å skifte lysbilde.