Nettaviser flest bruker så lite bilder – og jeg tenker så lite over det – at jeg ble litt overrasket da det gikk opp for meg at bildene i dette intervjuet med Hilary Rosen i Wired Magazine er de første jeg har sett av dama som leder RIAA (de amerikanske plateselskapenes sammenslutning = de som tok knekken på Napster, blant annet). Jeg har nok sett for meg noe eldre og mer snerpete, men mine fordommer er visst av det snillere slaget.
“In Washington, it was understood that she was a paid lobbyist. Online, she might as well have been the Unabomber in a pantsuit. One Web magazine likened Rosen to the Antichrist and named her Beast of the Month.” Rosen skal ha mottatt både dødstrusler og hets knyttet til legningen sin – hun lever i lesbisk partnerskap og har ei datter på fire. Tittelen på artikkelen, som er milelang, men vel verdt å lese, er “Hating Hilary”. Dette minte meg om kampanjen P4 har kjørt mot Kultur- og kirkeministeren og måten mange har omtalt Økokrims Inger Marie Sunde på i forbindelse med saken mot Jon Johansen. I alle sakene burde det være mulig å se at dette ikke dreier seg om enkeltpersoner, men hele organisasjoner eller etater, selv om en misliker personenes stil, framtoning eller argumentasjon. Jeg kan ikke begripe at det er nødvendig å ty til persontrakassering for å få markert sin uenighet. Som regel er vel utsiktene til å bli tatt på alvor bedre om en lar det være – P4 har da også sluttet å ønske Dante-inspirerte endelikt over ministere og begynt å skrive formelle brev.