I dag er jeg sår i beina. En blir det av å danse på stedet i flere timer. Khaled-konserten, som jeg har funnet flere forhåndsomtaler, men foreløpig ingen anmeldelser av, var strålende. Rockefeller var inntatt av et rimelig sammensatt publikum, selv om kveldens verdensstjerne nok trygt kunne snakke arabisk til de fleste på første rad. Det ble observert noen nordmenn som sto dønn stille hele kvelden. Kanskje dansa de inni seg? Noe annet er for trist.
Jeg fikk, til min store lettelse, “Didi”. Jeg fikk den til og med to ganger, siden den første gang ble avbrutt av brannalarmen. Et langt og kronglete avbrekk der alle måtte ut av lokalene til tross, fikk Khaled raskt stemnningen opp igjen da vi var tilbake (nå med bedre plasser, dels fordi en del nok ga opp i “pausen”). “Didi” satt som ei kule – igjen – og så skjedde noe jeg knapt hadde trodd jeg skulle oppleve i Norge. Etter et velkjent forspill registrerte jeg med ett at hele salen sang, uten hjelp fra Khaled, to vers og første refreng på “Aïcha”. På fransk. Stort!
Da brannalarmen gikk, var nok konserten egentlig ment å være nesten ferdig, men Khaled og bandet dro sporty nesten en time med program etterpå også. I tillegg til en strålende konsert var gårskvelden en god påminnelse om å høre mer på RFI igjen. Men i dag er det unødvendig. I dag er jeg full av musikk.