Eirik har bitt seg merke i Jennie Bristows artikkel Harry Potter and The Meaning of Life, hvor hun går til angrep på alle forsøk på å gjøre Potter til god eller betydningsfull litteratur.
Jeg skjønner (en del av) poenget, både til Eirik og Bristow. At Potter er blitt opphaussa til større litteratur enn det er, kan jeg sagtens gå med på. At det kan virke som kvalitetsbegrepet har falt ut av i hvert fall deler av debatten om barnelitteraturen, likeså, og at “det er det samme hva en leser, bare en leser noe“-tankegangen har sine svakheter. Men at Harry Potter med det gjenstridige håret skulle være et slags symbol på det meste som er galt med barns og voksnes lesning? Ja, for hun er spesielt sjokkert over oss voksne pottertilhengere: “a startling proportion of young adults happily confesses to reading the books”. Hva er så startling med det? Bristow mener det er en kulturell infantilisering på gang.
Men snälla nån, grensene mellom barne- og voksenkultur har da vært flytende lenge. At voksne og barn henter ulike ting ut av samme kulturprodukter, er en banalitet og gammelt som alle hauene. Folkeeventyra var, som kjent, ikke noe barnefenomen i utgangspunktet. Når jeg spiller The Sims, som jeg gjorde i timevis i går kveld (omsider!), foregår det helt annerledes enn når gutter i tolvårsalderen spiller det samme spillet. Infantilisering? Jeg synes det er langt mer problematisk at seksåringer ser Ringenes herre enn at tjuesjuåringer hygger seg med Harry Potter eller digger litt til Knutsen og Ludvigsen, for den del.
Jeg kunne lage ei lang liste over ting jeg tror voksne mennesker har mindre godt av å lese enn Harry Potter, eller andre velskrevne barne- og ungdomsbøker. For velskrevne mener jeg de er, langt mer enn de fleste andre “seriebøker” for barn jeg kan huske å ha vært borte i, selv om det skal innrømmes at jeg ikke er spesielt godt oppdatert på dagens barne- og ungdomsserier (det mistenker jeg for øvrig, gitt Bristows andre referanser, at ikke hun heller er).
Når alt dette er sagt – jeg synes faktisk det er helt fint at noen kaster litt surmaget litteraturkritikk inn i debatten om Potter, jeg tror bare ikke det blir noen spesielt fruktbar debatt av å gjøre Harry til en slags hovedfiende av den interessante litteraturen, for det er et premiss flere enn meg nok vil nekte å godta. Ryggmarksrefleksen min, som underlig nok fortsatt bærer preg av forrige høsts pensum i kultursosiologi, sier meg at det kunne passe å vise til Bourdieu her et sted, men sola skinner, og jeg har en pakkelapp å løse inn som jeg tror er fra Amazon…
