Fint intervju på forskning.no med Erling Aadland, som har skrevet bok om Leonard Cohens sanglyrikk
Leonard Cohen hadde sikkert kjent seg heime på Aadlands kontor på Institutt for allmenn litteraturvitenskap. Han slepper helst inn så lite lys som mogleg og vil helst ha gardinene trekt føre.
– Eg har sett det før, seier Aadland lakonisk og nikkar mot vindauget.
(Og hvis nissen skulle lese webloggen min, kan han godt merke seg denne postingen 🙂
Må bare nevne at jeg i dag har splæsja ut på Telia Homerun-skrapekort på hotell, og at det funker helt fint så langt – dyrt&deilig, med andre ord. Men (det er alltid et men): hvorfor i allverden legge et klistremerke over skrapefeltet med så mye lim under at det er nesten umulig å få av nok lim til å skrape fram brukernavn og passord? Det var bare det, resten av sutringa om skrapekorttilnærminga har jeg tatt før.
Og nei, det er ingen drøm, men snarere en skrekkvisjon, visstnok. Anbefaler å følge pekeren før jeg røper alle poengene med mine kommentarer under…
Jeg synes den er morsom og ser hvorfor overdrivelsene er gjort, men jeg ville ikke sett *alt* dette som påtrengende. ID-sjekk og datautveksling? Helst ikke. Men at bibliotekarer er i stand til å anbefale bøker og tidsskrifter utfra det jeg låner? Jatakk. At jeg blir spurt om jeg vil legge igjen en anmeldelse? Tenk, jeg ville ikke bli provosert av det heller, gitt. Nå er det allerede en del biblioteker som legger ut brukeres bokomtaler på vev, svjv, og jeg kan ikke si at verken disse eller amazon-omtalene alltid er de mest lesverdige anmeldelsene som finnes, men de gir en idé om boka (og “mandatory” er de da heller ikke hos amazon). Jeg *liker* Amazon, jeg. *Og* biblioteker. Saksøk meg. (Peker via The Shifted Librarian)