Author: Jorunn

På morgenkvisten har jeg moret meg med The ESP Game, som går ut på å sette betegnelser på bildefiler hentet tilfeldig fra veven. To personer spiller med/mot hverandre, og spillet går videre til et nytt bilde når begge har brukt det samme ordet eller begge har gitt opp. Resultatene er ment å brukes til faktisk kategorisering av bildene. Noen ord, som regel ord som er brukt i bildet eller som tittel på bildefila, er “tabuord” og kan ikke brukes. Dette er nok ment å gjøre spillet vanskeligere/mer interessant, selv om det får noen underlige utslag.

Ideen bak spillet er ikke totalt ulik Everything2, som på mange måter fungerer som et slags spill rundt kollektiv oppslagsverksproduksjon, der du får poeng både for å skrive og for å vurdere andres artikler, og hvor du med tilstrekkelig antall poeng og artikler avanserer til høyere nivåer. Også i the ESP game må du for øvrig logge på med brukernavn og passord, men du blir ikke bedt om e-postadresse, så det er noenlunde anonymt. Poeng akkumuleres over tid, og jeg mangler nå noenogtjuetusen poeng for å forlate novisenivået. Mine prestasjoner til nå tatt i betraktning, ville det nok ta sin tid.

Men som med E2 har spillelementet også her noen bieffekter som kanskje ikke er så heldige – for den som spiller for poeng (og hvorfor skulle en ikke det, når det belønnes), blir det viktigere å komme til enighet enn å komme med et godt forslag. Etter spillet får du mulighet til å se ett av motpartens forslag for hvert bilde dere ikke ble enige om. Jeg kunne se at min motspiller tenkte helt annerledes enn meg, som, kjedelig nok, prøvde å bevare en slags ansvarlighet for metadataperspektivet. På et utsnitt med blant annet en NASA-logo (NASA var “tabuord”), hadde min motspiller foreslått “blue”. Et av bildene vi oppnådde enighet om, var et elefantbilde hvor begge foreslo “animal”. Men hvor meningsfylt blir det?

Det finnes sikkert de bibliotekarer og andre metadataeksperter som vil ta dette som nok et eksempel på bibliotekarenes uerstattelighet. Og det stemmer nok på den måten at jeg neppe tror kategorisering av bibliotekenes samlinger bør overlates til konsensusdemokrati blant lånerne – en tanke som kunne få noen og enhver til å våkne skrikende om nettene.

Men nettet er for stort til å tøyles med bibliotekarisk presisjon, og til gjengjeld fullt av kollektiv intelligens og lekenhet som kan utnyttes på nye måter. Carnegie Mellon University, som har laget ESP-spillet, skriver på sidene at det er “patent pending”. Jeg håper ikke det vil si at det kommer en patent på dette som gjør det vanskelig å videreutvikle ideen, for den er for god til å stagnere med dette morsomme, men noe mangelfulle spillet, som jeg for øvrig fant via BoingBoing.