i denne omgang – leste ferdig bok fem i går, dvs. i natt. Er fortsatt jevnt over veldig godt fornøyd og enig med Nicholas Lezard i The Guardian om at lengden ikke er noe handikap. Her og der kunne teksten vært pussa mer – jeg blir for eksempel *litt* lei av alle referansene til Harrys adamseple etter hvert (puberteten, jada, jeg skjønte den på første forsøk, og jeg tror ikke de yngre leserne heller trenger så mange gjentakelsene for å ta den) – men alt i alt er det ikke vanskelig å begripe at denne boka har tatt tid, og at Rowling stort sett ser ut til å ha fått den tida hun trengte.
Det gleder meg ellers stort å få støtte i noe annet jeg har gått og tenkt litt på – nemlig at Snape-figuren så langt har vært mer interessant i filmversjonen enn i bøkene, selv om han får bli litt mer menneskelig i denne siste. Ellers synes jeg ikke filmene har allverdens å tilføre, men Alan Rickman (som jeg, tilfeldigvis, er en ganske stor fan av) er et klart unntak. Snape er heller ikke den eneste som får litt mer dybde i den siste boka, mener Lezard:
One question that had bothered me as much as anything else was whether these Muggle relatives were ever going to be granted a shred of humanity. In this book one of them is, if fleetingly; and so, interestingly, is Snape, whose cinematic incarnation in the supremely charismatic form of Alan Rickman tells against his charmlessness in the novels.
Og neida, jeg skal ikke si et pip om hvem som dør. Rowlings hint om hva som skjer i nummer seks begynner vel snart å komme, men jeg har fått min Potter-dose for ei god stund nå.