Fremskrittspartiet vil ha en kulturkanon, sånn som danskene har. Og den skal være hvit, for nesten å sitere Arne Bendiksen. Deres kulturpolitiske talskvinne er intervjuet i Morgenbladet i dag:
– Hvilke kunstverk fortjener en plass på den norske kulturkanon?
– Det er det ikke vi som skal bestemme. Det viktigste er å starte en diskusjon om hva kulturarven vår består av, og hvilke verdier vi skal bygge på. Hvilke verker som skal være med, kommer i andre rekke. Men det er så klart vanskelig å komme utenom Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.
Personlig vil jeg påstå at det er utrolig enkelt å komme utenom for eksempel Jonas Lie, de fleste av oss gjør det hele tida. Kielland og Bjørnson også, Ibsen er den eneste det kan være litt vanskelig å komme unna i løpet av ei uke eller en måned som norsk kultur- og mediebruker. Norge er fullt av mennesker som aldri har lest Lie og har fullgode liv og sannsynligvis til og med en levende interesse for kultur.
Det sier litt om hvor langt FrP har kommet, dette — partiet som for noen år siden hadde “båtkultur” som eneste referanse til kulturpolitikk på partiprogrammet, mener nå at det viktigste av alt er at Norge får en kulturdebatt. Jeg synes knapt vi har hatt annet enn kulturdebatter, men så hører jeg da også til de som leser kultursidene — eller leste, til en stund før Dagbladet begynte å synes at en mann som gifter seg med svigermor, er førsteklasses forsidestoff.
Woldseth går riktignok ikke i fella, men passer seg for den:
– Hva er egentlig den norske kulturarven?
– Nå skal alle ha meg ut i innvandrerfellen, men den kommer jeg ikke til å gå i. Jeg vet at den norske kulturarven er påvirket av utlandet. Vi har ikke noe som er rent norsk, det vet jeg også. Jeg har faktisk lest kulturhistorie.
Kulturhistorien har hun nok lest på noe trygt og papirbasert, for Internett og tv gjør oss historieløse:
– Med all den informasjonen som barn mottar i dag fra Internett og tv, risikerer vi at historien fort blir glemt. Da mangler man referansepunkter som Tidemand og Gude, for å være litt banal.
– Mener du at vi trenger en kanon til å lose oss gjennom informasjonskaoset?
– Ja. Dessuten er det utrolig mye samtidskunst som er flerkulturell. Da må vi ta vare på det som var før. Vi må ta vare på vår arv, og så får barna våre ta vare på det som blir laget nå.
Neida, det er sikkert ikke avgjort enda hva som skal inn i denne såkalte kanonen, men det er vanskelig å komme utenom (hah!) at de eneste konkrete kunstnernavnene Woldseth gir som pekepinner, er hvite 1800-tallsmenn.
4 replies on “Å skyte kultur med kanoner”
Det ironiske her er jo at professor Torben Weinreichs forslag om ein litterær kanon er inspirert mellom anna av Noreg (i tillegg til Storbritannia). Her til lands har vi jo lista opp ein kanon i dei siste læreplanane våre, med klåre krav til kva elevar i grunn- og vidaregåande skule skal lese. Vi har først gått frå kanontenkjinga i forslaget til nye læreplanar etter Clemet og Kunnskapsløftet.
Jeg holder en knapp på å beholde Kielland, jeg da. Spesielt fra Gift kommer det flere referanser som stadig er i bruk selv i dag.
Egentlig tror jeg vi klarer oss godt uten en kanon. Men det er morsomt å diskutere hva som burde vært i den.
Arne Olav: Og vi har fått den tilbake anført av en politiker som på ren refleks ikke klarer å komme på andre eksempler på kanoniserbare kunstnere enn de fire store — begrepet som i seg selv er norgeshistoriens mest vellykkede litteraturmarkedsføringstriks — og Brudeferden i Hardanger. Torben Weinreichs forslag til en dansk barnelitteraturkanon strakte seg forresten “helt fram” til 1950 …
Eira: Jeg er helt enig med deg, selv om jeg tror vi klarer oss godt uten en nedtegna kanon, kan det være både interessant og morsomt å diskutere slike lister — for det koker i grunnen ned til listemakeri à la High Fidelity, om enn på noe høyere politisk plan og med litt lengre historisk perspektiv.
Er også helt enig i at det kan være nyttig å kunne sin lille Marius, men det kan også tenkes at det for mange vil holde lenge å få forklart hva det er å dø av for meget latin. Språket og kulturen er fullt av referanser som knapt noen vet hvor kommer fra, uten at det nødvendigvis går utover forståelsen. Jamfør hvor mange som fortsatt bruker uttrykket “fru Blom” og forstår hva som menes, selv om de ikke har sett Karusell, som knapt noe vel bevart menneske ville foreslå til en norsk kanon.
Eg vil gjerne halde på Ibsen, men bli kvitt Nora. Går det an? 🙂