Endelig Serenity

I kveld møtte jeg opp på kino full av forventning og høvelig antrukket i en av mine to Joss-t-skjorter. (Fanatiker? Moi?)

Anledningen var rimeligvis Serenity, som jeg nå endelig har sett og trygt kan anbefale videre. For en Firefly-fan handler det selvfølgelig mye om gjensynsglede, men dette er også pokker til spillefilmdebut for Joss Whedon. Den har drivende handling, et skremmende plott, gode skuespillere og stram, morsom dialog. Mer urovekkende og skumlere enn serien, men en film må være tettere, og tett var det. Jeg kunne tenkt meg litt mer køntri og romkyr, men en kan vel ikke få alt en ønsker seg. Til gjengjeld fikk jeg nok en gang se at det går an å lage drama fra framtida og verdensrommet uten å gjøre det til trontaledebatt med romvesener.

(Denne hånddukkeversjonen anbefales forresten også, men bare til lesere som alt har sett filmen.)

Firefly og Serenity er ikke store fenomener i Norge, og det illustreres godt både av fanklubben som hittil ser ut til å ha fire medlemmer, og av at Oslo kinematografer ikke spadde fram Colosseum 1 til premieren, men sendte oss til en liten sal på Eldorado — og selv den var halvfull i kveld.

Jeg vet ikke hvordan filmen oppleves for folk som ikke har sett serien Firefly, strengt tatt bekymrer det meg vel ikke så veldig, heller, men jeg håper Serenity får et publikum her i landet, og jeg vet den har ei lys framtid på dvd. Og jada, jeg kommer høyst sannsynlig til å gi mitt lille bidrag til det.