“Jeg har ikke tolket noe. Jeg har skrevet det jeg har sett.”
Ganske sterk påstand, må jeg si, og ikke en jeg hadde venta meg fra en journalist. Tror Seierstad at hun formidler virkeligheten direkte, ordlegger hun seg “bare” vanvittig uheldig – eller mot bedre vitende? Jeg har ikke lest boka, uten at det er nødvendig for å få bakoversveis av uttalelsen ovenfor, men det meste jeg har hørt om den, inklusive sitatet Jill gjenga her om dagen, tyder på at hun ikke bare har tolka, men også fargelagt – som rimelig kan være i en roman, hvis det da er det boka er. Likevel kommer Seierstad stadig tilbake til at alt hun har skrevet er “sant”, og jeg skjønner ikke helt hvordan hun slipper unna med å påberope seg en sannhet fri for tolkning mens “alle” stiller spørsmål ved bokhandlerens motiver, som vel egentlig ikke burde ha så mye med saken å gjøre.