Jeg tenkte at jeg ikke helt skulle la diskusjonen om Bokprogrammet dø.
Dette har hendt:
Hans Petter pekte til dette innlegget av forfatter og litteraturkritiker Gabriel Michael Vosgraff Moro og sa seg, såvidt jeg kan forstå, enig i hans beskrivelse av Bokprogrammet som et uttrykk for den kunstige folkelighetens tyranni:
Bokprogrammet kan ved første øyekast gi inntrykk av å drive med folkeopplysning i litteraturens og lesegledens edle tjeneste. I virkeligheten bedriver de latterliggjøring og ufarliggjøring av kunsten.
Eirik kommenterte og mente litteraturen skal holde seg på radio og ikke egner seg på tv, og derfra begynte debatten for alvor å rulle.
Nå er jeg faktisk helt enig med de fleste av debattantene i at programmet er dørgende kjedelig — vi prøvde å se gårskveldens program og fikk det bevist nok en gang. Jeg klarer ikke heller å se at det forsøker å være spesielt folkelig, men én ting skal konseptet ha; det har åpnet for at bøker og litteratur faktisk ikke bare er eller skal være kunst. “Boka som forandret livet mitt”-innslaget deres har, om jeg ikke tar feil, gitt rom for både Anonyme alkoholikeres håndbok og Veien til førerkortet. Det mest provoserende ved Moros innlegg, utover den intenst belærende stilen, er forutsetninga om at bok = skjønnlitteratur = kunst. Det, kjære leser, er arrogant vås.
Så er jeg heller ikke enig med Eirik i at gode bokprogrammer på tv ikke lar seg gjøre. Om det er realistisk at vi kommer til å få det, er et helt annet spørsmål. For eksempel kunne jeg tenke meg et “Bokbadet” som fikk lov å ha tenner — selvfølgelig en umulighet når det ble laget av de som skulle selge bøkene, men ikke totalt umulig å forestille seg.
Begge programmer som nå er nevnt ved navn, har for øvrig “bok” i navnet. Jeg forstår at det er kortere og greiere enn “litteraturbadet” og “litteraturprogrammet”, men hvorfor skal en på død og liv ta utgangspunkt i formatet heller enn innholdet? Jeg har ikke sett alle bokprogrammene og vet derfor ikke om dette er noe de har tatt opp, men selve symbolet på den innbundne kunnskapen, papirleksikonet, er som kjent døende, forlengst utkonkurrert av databaser av fagartikler. Både britannica.com og wikipedia.org burde naturlig fanges opp av et litteraturprogram som ikke bare favner kunstlitteraturen, men i et “bokprogram” vil de snarere framstå som representanter for konkurransen, eller som en “nymotens kuriositet”.
Så i ett henseende er jeg aldeles enig med Hans Petter og Gabriel Michael Vosgraff Moro; det burde være mulig å komme opp med noe bedre. Jeg håper på noe som tar opp i seg hva skriftkultur og litteratur er og betyr i 2007.
12 replies on “Hvor hun nesten rykker ut til forsvar for Bokprogrammet”
Jeg kan ikke se at jeg i mitt innlegg hevder: bok=skjønnlitteratur=kunst.
Hvis det oppfattes på den måten, beklager jeg det. Den belærende tonen: Vel, vel. Som du jo har sett, førte arrogansen min ihvertfall til en slags debatt. Dessuten er overdrivelsen som litterært virkemiddel undervurdert av mange. Jeg mener ikke å fremstå som belærende, kanskje heller sint. Og det er en god ting i mange henseende å være nettopp sint. Med en viss syd-europeisk tilhørighet, er det kanskje genene mine som her har vist seg frem. Med andre ord: Temperament.
Men jeg er ganske beskjeden vanligvis. Og som du jo har skjønt er det formen på programmet jeg i hovedsak retter en advarsel mot. Delvis er det også en videreføring av Knut Olav Åmås sine ti teser for en kritisk kulturjournalistikk som kom for noen år siden.
Det andre du sier, er jeg helt enig i. Si gjerne det til Eirik!
Og det er klart litteratur kan fungere på TV.
Jeg mener virkelig at alle som så gårsdagens program bør være enige i hovedpunktene i argumentasjonen min. Det må være lov å si at noe er dårlig, særlig når dette programmet er det eneste tilbudet folk har om bøker på TV.
Gabriel M. V. Moro
Siden Eirik også leser denne bloggen behøver det ikke å videreformidles. 😉 Men når du skriver “Og det er klart litteratur kan fungere på TV”, ligger bevisbyrden faktisk på deg. Hvordan ser du for deg et program som både dekker litteratur på en god måte og _samtidig_ er formmessig godt fjernsyn? Eller finnes kanskje et slikt program allerede, og i så fall hvor?
Jeg foreslår at Moro, Newth og Laberg slår seg sammen og pitcher en idé om et alternativt bokprogram overfor NRK. Dette går i hovedtrekk ut på at Moro er arrogant og samtidig mener at vi ikke må undervurdere folk, Laberg skjærer tenner i stadig økende raseri over … ja, stprt sett det meste, og Newth sier: “Faen, gutta, dette funker ikke, og det sa jeg for lenge siden!” 😉
Litteratur på TV (dette blir bare noen spredte tanker fra min side):
1. Hvis det skal være en synlig programleder (og det bør det sikkert være), så står eller faller alt på dette mennesket, tenker jeg. Og her tror jeg “den riktige” kan utføre, om ikke mirakler, så ihvertfall noe som likner. Jeg synes det må være et langt over gjennomsnittet kunnskapsrikt menneske. Ofte har jeg følelsen av at programlederne NRK velger bare er gjennomsnittlig kunnskapsrike om det de skal lede et program om, eller bare såvidt over gjennomsnittet. Det tror jeg er feil. Oppsummerende: Person, person, person.
2. Person er ikke nok. Altså må formen og det TV-tekniske også spille med. Men det går an å illustrere litteratur med bilder. Her er det igjen den tv-kunstneriske utføringen som vil bety mest. Jeg kan ikke nå si hvordan dette kan blir, men ser for meg muligheten av gode bilder til tekst.
3. Mine foreløpige punkter legger til grunn følgende: Ro.
Hvorfor må et bokprogram være så masete? Er det det folk vil ha? Jeg vet ikke. Faktisk blir jeg sliten av all gåingen i dette programmet. Da vil jeg heller ha to røde ørelappstoler der to mennesker fører en dannet samtale. Jeg synes en dannet samtale på TV faktisk fungerer. Nobelkomiteen har en del intervjuer på sine nettsider av litteratprisvinnerne i samtale med Horace Engdahl, og selv om ikke dette er supert som TV, mener jeg at noe liknende også kunne ha fungert i en mer kommersiell ramme. Og apropos gåing på TV: Det trodd jeg var et tilbakelagt stadium på NRK. Jeg husker at vi hadde egne timer om problemer knyttet til “gåing på fjernsyn”, da jeg for noen år siden gikk på Journalisthøgskolen. Men Brenner er en selvlært fyr, såvidt jeg vet.
4. Det finnes gode litteraturdokumentarer og biografier. Så hvorfor skal ikke et ukentlig program kunne være godt også?
5. Sendeflaten bør utvides for at jeg skal få rett.
6. En halvtime i uka på litteratur er rett og slett for dårlig. Jeg har ikke gjort noen undersøkelse, men sammenlikner man med musikk, film, SPORT etc, etc… Antageligvis billedkunst også, så kommer litteratur (bøker!) temmelig miserabelt ut. Hvis NRK har som mål å dekke befolkningens interesser, så gjør de ikke oppgaven sin godt nok. For folk elsker bøker (og FORFATTERE!), det er det vel ingen tvil om.
7. Én siste ting: NRK2 sender jo noen forfatterbiografier/dokumentarer, det hadde jeg glemt.
8. Gårdsdagens Bokprogrammet var seriens kanskje dårligste noen sinne. Det tok halve programmet før de i det hele tatt begynte å snakke om bøker. Før det hadde de gått, gått, gått, gått, gått, gått, gått, gått…….
9. Nei, nå gikk jeg tom.
10. Og nå må jeg stoppe for å dra videre ut i Wien. Hei!
Ah, nå snakker vi godt TV. Hvis vi i tillegg kan få med obscøniteter, gladvold og alkohol (gjerne like høy promille som i bokbransjen generelt), ville det helt sikkert fenge. TV3 på en god dag, eller kanskje TV2 Zebra? 😉
Det er bare å kjøpe inn alkoholen, Eirik, så kommer obskønitetene og gla’volden av seg selv. 😉
TV3 har vi ikke her i Flekkefjord, men programmet vårt kan jo bli et bøkenes svar på Tv2 Zebras “Man show”.
Jeg hadde håpet å få et av forlagene til å sponse rødvinen, slik de vanligvis gjør. Jeg mener: Gyldendal sponser jo allerede Linn Skåber (som får Bokprogrammet til å fremstå som genialt), så…
> Da vil jeg heller ha to røde ørelappstoler der to mennesker fører en
> dannet samtale.
Pratende hoder, med andre ord. Hvorfor “dannet samtale” skulle være mindre ute i TV-forstand enn trasking med mikrofon, begriper ikke jeg. Men la nå det ligge. Det åpenbare motspørsmålet blir: hvorfor i all verden må slike samtaler på liv og død være på TV, og ikke på radio?
Som jeg er inne på i kommentartråden til Hans Petters opprinnelige innlegg, er jeg på ingen måte motstander av etermediadekning av litteratur. Jeg mener simpelthen at opptattheten av TV er et blindspor. Jeg syns det er synd å se norske forfattere og kritikere kaste bort tiden på å kjempe for ideale TV-fordringer, samtidig som TV-tittingen synker og medier med langt større potensial for å formidle bøker fremdeles står svært sterkt (radio) eller er i rask vekst (nettmedier).
> For folk elsker bøker (og FORFATTERE!), det er det vel ingen tvil om.
Jo, det er det stor tvil om. Sjekk ut Norsk mediebarometer, for eksempel. Gjennomsnittsnordmannen bruker 15 minutter på fritidslesing hver dag. Det inkluderer Dan Brown og Anne B. Ragde, forøvrig. Dermed er det ikke sagt at ikke NRK skal dekke behovet til lisensebetalere med sære hobbyer, som lesing av norsk samtidslitteratur, men man skal vokte seg vel for å bruke folkekravargumentet. 😉
Her har det gått for seg mens jeg var på jobb, gitt. Og konseptet “Man Book(er?) Show” høres unektelig forlokkende ut. Men for å følge opp:
Ja, jeg syntes det var vanskelig å lese dagbladinnlegget som relevant for litteratur som ikke er kunst. På den annen side var det kanskje mer av en unnlatelse enn en aktiv utdefinering.
Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i litteratur, men når jeg hører forslag om televisert “dannet samtale”, ser jeg for meg endeløse timer med alvorlige mennesker ved runde bord på fransk TV5. Kall det mye, men “godt fjernsyn” er ikke det første som rinner meg i hu.
Jeg er ellers enig i at det henger mye på programlederen. Noe av det beste Nrk har hatt i kulturprogramveien var i min bok duoen Møystad Engseth/Bang Hansen som snakket om film. Film er mer takknemlig som tv-tema fordi du kan vise klipp, men jeg så programmet for kritikerne, ikke klippene. Det de hadde felles, var solid peiling på det de snakket om, mens smaken, var både brei og delt, ikke minst når det kom til Møystad Engseths utilslørte begeistring for actionfilmer. Jeg vil ha et litteraturprogram som tar opp i seg et slikt spenningsfelt! Som både leser flyplasslitteratur og faglitteratur (inklusive lærebøker!) og norske og utenlandske romaner, for voksne og for barn. Blant de jeg kunne tenke meg i et slikt program uten å vite det fnugg om hvordan de ville fungere på fjernsyn, er Berit Bertling Cappelen, Bjørn Gabrielsen — og selvfølgelig de herrer HPL, GMVM og EMN 😉
Vi er ikke uenige i forhold til tv/radio. Men jeg vil ha begge deler, og mener fremdeles at det å SE noe også har en funksjon, selv om det selvfølgelig på mange måter er i konflikt med skrift som medium og uttrykk.
Se forøvrig noen innlegg på: http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/landgaard
Obs: Jeg er prinsipielt motstander av gjennomsnittet. Kanskje kan jeg ikke betvile et mediebarometer, men jeg kan stille spørsmål ved om det reelt sier noe om folks interesse for litteratur. Jeg kan selv stille som bevis. På mine gjennomsnittsdager (nå er jeg veldig prinsippløs), ser jeg kanskje 2 timer TV og leser 30 minutter. Men mediabarometeret måler vel ikke min indre sjelelige aktivitet, mine drømmer, mine lidenskaper. Eller hva? Nei, du kan ikke bare komme her og vifte med det barometer sånn helt uten diskusjon. 😀
>Men mediabarometeret måler vel ikke min indre sjelelige aktivitet,
> mine drømmer, mine lidenskaper. Eller hva?
Hæ? Hva har lidenskapen din med det påståtte folkekravet om litteratur på TV å gjøre?
> Nei, du kan ikke bare komme her og vifte med det barometer sånn
> helt uten diskusjon
I mangel av noe bedre kan jeg det. Og dine seervaner er altså ikke bevis godt nok. 😉
Om det blir noe av dette tremanns TV-programmet med innlagte tissepauser, forsøk å få med riksgrinebiter Tore Rem. Skjenk han gjerne opp til salongrusnivå på forhånd, for det kan han visst trenge. Dagblad-Rem; mannen som tilsynelatende trenger krisepsykatri etter å ha anmeldt bøker han ikke tidligere hadde lest.