Selvkritikk uten selv

… blir ikke helt det samme. Eirik har vært inne på Dagbladets nylige nettdebattkvaler, og hvordan nettavisa ser ut til bevisst å fiske etter heftige debatter for så å få mild panikk og trekke ut pluggen, i stedet for å framstå som en faktisk redigerende instans i sine egne kommentarer, som ville være passende for en publikasjon som driver under redaktørplakaten.

Nå ser Dagbladet kritisk på kommentaropplegget sitt, men særlig mye selvkritikk er det vel ikke å spore, snarere klarer db.no-redaktør Esten O. Sæther i intervju med journalisten.no først og fremst å klappe seg selv og sine på ryggen:

– Det som i verste fall kan skje er at vi må gi opp det demokratiske eksperiment som nettsamtalen er, og vende tilbake til den redigerte versjonen som vi kjenner fra papiravisene. De som poster de mest ekstreme innleggene har fått et fripass til nå, men det kan vise seg at de ødelegger for sin egen mulighet til å diskutere åpent, sier Sæther.

Problemet er altså ikke de spesifikke løsningene dagbladet.no har valgt eller mangelen på fornuftig kontroll, men det generelle mediet “nettsamtalen”, som i seg selv er demokratisk eksperimenterende — et under at ikke alle som gir seg inn på eksperimentet får penger fra Fritt Ord, egentlig. Ekstremistene har “fått et fripass” — merk passivformen, her er det ikke dagbla som gir, men gærningene som får, og jammen tok de ikke hele armen og ødela for seg selv.

Anne Aasheim sa nettopp på Dagsrevyen at hun har ambisjoner om å gjøre Dagbladet til en viktigere avis enn dagens forsideoppslag om Knut Haaviks nabokrangel kan gi inntrykk av. Modig ville hun også ha avisa. Det er lenge siden jeg frivillig betalte penger for et papirdagbla til meg selv, og om jeg ikke leser nettutgaven på en dag eller fjorten, er det ikke mye jeg føler jeg går glipp av. Selv om dagbla skal ha honnør for å gå ut og innrømme at de har et problem med rasistisk svineri i kommentarene, er veien tilbake til “viktig” og “modig” relativt lang i denne nå bare sporadiske leserens øyne.