Espen har lagd en norsk avstikker på memet bøker en synes en burde ha lest, og mens jeg har grubla på min egen liste, har Eirik fulgt opp, og jeg grubler fortsatt, for jeg har verdens mest ambivalente forhold til lister, jeg liker dem, men synes de er umulige å lage. Min liste blir bare toppen av mitt private lille isfjell, men den er i hvert fall unummerert og jeg begynner med det som overlapper med de to andre:
- Kristin Lavransdatter — jeg har ikke engang sett filmen, derimot en uutholdelig lang dramatisering for scenen på turné i forbindelse med Lillehammer-OL, om jeg husker rett. Jeg er tålig sikker på at bøkene er uendelig mye bedre enn teaterversjonen var.
- Mer av Bjørneboe. Haiene holdt på å ta knekken på meg, jeg er nok ikke noen sjøfartslitteraturens quinde, men Bestialitetens historie har jeg en følelse av at jeg burde ha lest .
- Inger Hagerups samlede — ingen kommentar nødvendig, vil jeg mene.
- Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige — jeg har lest og likt en del Solstad, men ikke denne (og ingen nye siden Professor Andersens natt, men det føles mindre presserende).
- Maskeblomstfamilien — jeg har lest alle Saabye Christensens andre romaner, men her er det hull.
- I et rom, i et hus, i en hage — jeg likte aldri Finn Carlings høytlesning på barne-tv så godt som jeg alltid hadde en klar følelse av at jeg burde, og i voksen alder har jeg med meg den dårlige samvittigheten over ikke å ha lest bøkene hans.
- Skammen av Bergljot Hobæk Haff har jeg prøvd og gitt opp to ganger, og det gnager i den litterære samvittigheten.
Så er det nok et vell av bøker andre ville mene at jeg burde ha lest, og som jeg selv mener jeg lever godt uten, ikke minst i kategorien tjukke bøker skrevet av mannlige forfattere med etternavn som slutter på -stad. Og så er det alle de jeg ikke kom på, fordi jeg elsker og avskyr å lage lister.
5 replies on “Skulle, burde, ville, kunne ha lest”
Du, den Forsøk på å beskrive… har jeg lest. Og det gikk fort og alt, så det er ingen hindringer i veien. Og endelig kunne jeg si at jeg hadde lest noe av Solstad. I cirka to minutter – før en eller annen fortalte meg at den boka er helt urepresentativ for alt annet han har skrevet! Så på en måte er Solstad fortsatt et ubeskrevet blad for meg…
Neimen, Mari, blogger du? Og i rosa 🙂 Prompte lagt til i Bloglines.
Forsøk på å beskrive … står i hylla, så det burde virkelig ikke være allverdens hindringer i veien, nei. Og siden jeg også har lest noen andre Solstad-bøker, tyder jo alt nå på at jeg snart kan skryte på meg en viss bredde i min Solstad-lesning 😉
Mari, som virkelig urgammel Solstad-fan er jeg dypt uenig med vedkommende som påsto at Forsøk… er lite representativ. Det være seg i form eller tematikk: mannen som skrev Irr! Grønt!, Svik. Førkrigsår, Genanse og verdighet og fotballbøker med Jon Michelet kan ikke puttes i noen bås. I en minneverdig scene fra Forsøk… (som er en av mine favoritter, forresten) lar Solstad sitt alter ego reagere på en ignorant leserreaksjon ved å reise seg og brøle høyt på Theatercafeen — det hintet burde bombastiske Solstad-lesere ta. 🙂 Så fatt mot: du er et fullverdig medlem av klubben du også!
Det var godt at jeg kan hvile litt til på de solstadske laurbær, da! I går begynte jeg i stedet på en gjenlesing, 1984, og grøss, jeg tror den blir enda verre enn sist. Bedre, altså. Ansporet av at ordet nytale har dukket opp (i media? En eller annen artikkel?) igjen (hvis det var borte noen gang?), fikk jeg lyst til å friske opp hva det dreide seg om. Nytale, en slu maktplan!
Jeg har lenge hatt en følelse av at “1984” var i ferd med å bli gjenaktualisert på flere måter enn jeg liker å tenke på. Nytalen er en åpenbar parallell, i tillegg har man bl.a. overvåkingssamfunnet (Homeland Security, anyone?), Emmanuel Goldstein (googler dette sammen med “bin Laden”, så får du interessante resultater) og – selvsagt – krigen som aldri kan ta slutt, og som til syvende og sist bare tjener makthaverne.