Oslos beste pølsekiosk ligger virkelig i Waldemar Thranes gate, cirka tjue meter fra jobb. Klemt inne blant høye bygninger, den har ikke engang et ordentlig skilt, men jeg har hørt den omtalt som Syverkiosken. Stusselig og nedslitt utenpå, men inni, å, inni, har de nytrukne wienerpølser fra slakter Skoglund, tjue sorter sennep og den hyggeligste pølsekioskbetjening en kan tenke seg. Selv har jeg visst nådd stadiet i kundeforholdet hvor det bak disken huskes hva jeg skal ha på (ketchup og sterk sennep, ingenting stæsj). Og da jeg i dag på vei til kino supplerte mine to spesial (pølser med brød og lompe) pliktskyldigst med et eple, ble jeg jammen spurt om jeg ville ha det vaska. “Det er hyggelig å servere gode pølser”, står det på en håndskrevet plakat de av og til har framme. Og de ser virkelig ut til å mene det. Nevnte jeg at pølsene er gode?
På kino så jeg Dagboken, som hadde sine lyse øyeblikk, men mesteparten av tida framsto som en parodi på seg selv, ikke minst da annen verdenskrig ble oppsummert på tre minutter med voice-over, komplett med bestevenn drept av bombe og frivillig sykepleiertjeneste. Hjelpe meg.